Nylig ble hun utnevnt til Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sin årelange innsats innen nyfødtmedisin og for sitt sterke engasjement innenfor barnevern og rusomsorg.

- Jeg hadde lite erfaring med barn fra før, men jeg valgte barnemedisin fordi jeg syntes det var så fascinerende dynamikk i behandlingen – barn ble så fort friske! Mens voksne som er operert gjerne må ta det ro, spretter ungene opp fra senga, og de har ikke den angsten som en del voksne har, forteller Brubakk (71).

Hun ble hedret av kolleger ved NTNU og St. Olavs Hospital under en markering ved Lian restaurant i Trondheim forrige uke.

- Det er mange rundt om i Norge som hver dag gjør en utmerket jobb og gir sine helt vesentlige bidrag til nasjonens vekst og utvikling, men det er langt imellom dem som får høre at deres livsgjerning er av «utmerket fortjeneste for menneskeheten», sa fungerende fylkesmann Brit Skjelbred under overrekkelsen ifølge nettstedet blog.medisin.ntnu.no.

Brubakk er nå pensjonert fra jobben ved Institutt for laboratoriemedisin, barne- og kvinnesykdommer, men fortsetter som professor emerita ved NTNU. Hun arbeider også fremdeles en dag i uken på poliklinikken ved St. Olavs Hospital.

- Tøft for mange

Brubakk vokste opp i Bergen og dro i 1963 til Leiden i Nederland for å studere medisin. Egentlig hadde hun tenkt å dra til Afrika og jobbe med hjelpearbeid, men hun ble fanget av nyfødtmedisinen. Engasjementet for de svakeste i samfunnet har hun hatt hele livet.

- Det er ikke enkelt for dem som faller utenfor i vårt samfunn. Vi har kvittet oss med alle de enkle jobbene som de som ikke har de største mulighetene kunne hatt. Det blir mer og mer roboter, og egentlig sparer man ingenting. Det blir for magert for mange, og da kan man ikke klage over arbeidsløshet og uføretrygd. Folk det ikke feiler mye, risikerer å ikke få jobb. Jeg er opptatt av at folk blir behandlet skikkelig uansett hvor de kommer fra og hva slags lag de tilhører, det synes jeg er veldig viktig.

Ann-Mari Brubakk er for mange synonymt med nyfødtmedisinen i Midt-Norge. Forskningsgruppen CEBRA, som hun dannet og fortsatt er en del av, er en av verdens ledende når det gjelder å forske på langtidskonsekvenser av for tidlig fødsel.

Også hennes mangeårige innsats ved St. Olavs Hospital har hatt stor betydning for mange premature barn og barn med lav fødselsvekt. Hennes nyfødtintensivenhet var den første i landet som fikk eget bakvaktsystem bestående kun av spesialister i nyfødtmedisin, mye takket være hennes utrettelige engasjement for å få tilført midler og ressurser til enheten.

Barn og rus

Samtidig med oppbyggingen av nyfødtintensivenheten på 80-tallet, drev Brubakk poliklinisk virksomhet hvor hun særlig tok seg av barn fra vanskeligstilte familier og barn med medfødte russkader.

- Nyfødtmedisinen har noe litt spektakulært over seg. Men barn som har vært utsatt for alkohol og rus får minst støtte. Det er lite prestisjefylt og vanskelig å få penger til. Noe er genetisk arv og noe er tilfeldigheter. Men det er ofte veldig vanskelig å komme ut av og det går ofte gjennom flere generasjoner. Så må man forsøke å få til det beste for barnet, det er de som er den svakeste parten. Lovverket vi har er ikke alltid egnet for dette. Barnevernet er stort sett veldig flinke synes jeg, men vi har mange ordninger som kommer foreldrene mer til gode enn barna.

Brubakk har sett mange mødre og familier som sliter med rus anstrenge seg for å få livet på rett kjøl når de venter barn.

- Men om de lykkes er ikke alltid sikkert. Det er ofte en viss genetisk problematikk i tillegg til eksponeringen for rus. Også kommer jo spørsmålet om de greier å ta seg av barnet når det vokser opp, og hvor går grensen for når er det nok? Det krever veldig mye å følge opp dette for å sørge for at både barn og foreldre får det bra. Men det er lite oppmerksomhet rundt dette, både pengemessig og lovmessig. Man ser ikke barnas elendighet, sier hun.

Nederlandske bånd

Brubakk bor på nedre Singsaker og har hund og tre fosterbarn. på 28, 27 og 18 år. For tre år siden døde hennes kvinnelige samboer. Hun var intensivsykepleier av utdanning, men var ansatt for å følge opp den yngste fostersønnen. De to traff hverandre i Nederland, og Brubakk og barna har en stor campingvogn der, som de reiser til når de har anledning.

- Nederland har vært en viktig del av livet, og barna snakker bare nederlandsk hjemme. De har blitt flinke i språk, fastslår Brubakk.

- Kulturen og folket var litt ledigere i trøya der, og jeg passet bedre inn enn de fleste. Jeg vokste opp i Bergen og der har man en tendens til å være direkte og tøyse en del. Dessuten passer r-ene mine godt der. Det var en fritt og fritenkende folk den gangen. Landet er annerledes nå enn da, det er blitt mye mer kommersialisert og mer fremmedfiendtlig, sier Brubakk.

foto
Foto: Kjersti Lunden Nilsen
foto
Foto: Kjersti Lunden Nilsen
foto
Foto: Kjersti Lunden Nilsen