For et par uker siden besøkte jeg det gamle konge- og keisersetet Potsdam utenfor Berlin. Her bygget Fredrik den store av Preussen (1712-1786), og andre herskere, sine residenser.

Potsdams mest berømte slott er Fredrik den stores Sanssouci («uten bekymringer»). «Det prøyssiske Versailles» havnet i 1990 på UNESCOs verdensarvliste. I begrunnelsen står det at området gjenspeiler filosofkongens statsidé.

Det er ikke lite, for statsapparatet Fredrik den store bygget gjorde Brandenburg-Preussen til en europeisk stormakt. Kongen la ikke skjul på hvem han beundret. I de mange skulpturparkene nedenfor slottet er greske tenkere grovt overrepresentert. På en høyde nord for Sanssouci fikk Fredrik konstruert Ruinenberg. Der bygget han flunkende nye romerske og greske ruiner, for å koble sin verden til dem.

Utover på 1800-tallet ble det skjønne Grekenland idealisert etter alle kunstens regler av tyske tenkere og diktere. Romansen har overlevd helt til vår tid.

Etter å ha delvis bodd i Berlin de siste årene, og tidligere tilbrakt lange perioder i Hellas, har jeg fått et visst innblikk i forskjellen mellom de to landene. Mange klisjeer stemmer. Tyskere i alle samfunnslag kan være sparsommelige, ja ofte direkte gjerrige, uten å skamme seg. Grekerne slåss gjerne om å spandere, om de så må bruke sine aller siste slanter. Tyskere tar ikke opp gjeld. De låner heller bort overskuddskapitalen – til grekere og andre som gladelig lever over evne.

Avtalen Hellas aksepterte onsdag, dømmer de fleste grekere til permanent fattigdom. Hellas kan umulig greie å betale rentene uten å ta opp nye lån. De har fått utskrevet enda større doser av en medisin som ikke virker. Men selv Det internasjonale pengefondet (IMF) har nå innsett at Hellas drukner i gjeld, om den ikke saneres.

Hellas har fått påpakning om å selge verdier for mer enn 400 milliarder kroner. Utsalget av viktig infrastruktur vil knapt redusere gjelden med ti prosent, og fratar Hellas store inntekter og økonomisk selvstendighet for all overskuelig framtid.

Den siste krisepakken tvinger enda flere unge og driftige grekere bort fra hjemlandet. Eldrebølgen som Hellas allerede er i ferd med å rammes av, kommer til å bli en eldre-tsunami. Med en slik demografi er vekst knapt mulig under normale forhold. Om Hellas skal forbli i EU, med dagens gjeldsbyrde, blir det som sosialklient.

Men Tyskland eller andre gjeldstyngede EU-land kan og vil ikke være Hellas’ sosialkontor. Dette er veldig enkelt å forstå. De kan ikke dele ut flere tusen milliarder i ekstralån uten å stille strenge krav. Også andre statsledere har velgere de må svare for.

Samtidig har tyske og franske banker oppført seg som låneselskapene som tilbyr kjappe lån og «refinansiering» av kredittkortgjeld. De som kommer og tar huset ditt.

Troikaen har gjort mye for å beskytte bankene, og opptrer temmelig udemokratisk. Eurogruppen, som grekerne har forhandlet med, opererer i hemmelighet, uten å være bundet av noen reguleringer eller avtaler. Metoder som gang på gang viser seg å ikke fungere i praksis pushes videre – fordi de fungerer i teorien.

Innstrammingspolitikken og privatiseringspolitikken til troikaen EU, IMF og Verdensbanken framstår som en blanding av økonomi, ideologi og ønsketenkning. Keynesiansk motkonjunkturpolitikk er i praksis blitt forbudt i EU. At så mange oppfatter unionen som et rent markedsliberalistisk prosjekt, undergraver dens legitimitet.

Alle vet at navnet Europa stammer fra gresk mytologi, men kanskje ikke at «økonomi» har sin rot i det greske ordet oikos. For de gamle grekerne betydde det «husholdning». Tyskerne synes ennå å se på en statsøkonomi som en form for husholdning. Moderne økonomi er langt mer mystisk og abstrakt. Stillestående penger er uproduktive. Pengesirkulasjon skaper i seg selv verdier. Du bruker tusen kroner på et par sko, eieren av skobutikken går på restaurant, restauranteieren kjøper kjøtt, slakteren drar på heisatur til Tromsø, der hotelleieren kjøper en stor blomsterbukett til kona. Før den havner i banken – der den i en sunn økonomi vil bli lånt videre – har den samme tusenlappen blitt brukt kanskje ti ganger.

I Hellas er hele denne sirkulasjonen stoppet opp.

I en analyse i Die Zeit 9. juli påpeker Iris Radisch at den tyske fortellingen om Hellas var så vakker, at grekerne til slutt begynte å tro på den. «Helt åpenbart oppfatter grekerne seg fortsatt som det tyskerne gjorde dem til: et utvalgt folk som ikke må bøye seg for et hvilket som helst tarvelig nyttefellesskap... . Fortsatt ønsker grekerne å være drømmen som Europa drømmer om seg selv på vakre sommerettermiddager, når, i skinnende lys, den elendige pengetenkningen fordamper i Middelhavets glødende landskaper.

Til syvende og sist er det slett ikke så galt om tyskerne må betale for sin vakre oppfinnelse.»

Også i dag bygges det greske samtidsruiner, men de er ikke idealiserte kulisser fra Europas dype fortid.