– Farger på bygninger er ingen privatsak. Det er naboen som ser fargen på huset ditt, ikke du. 99 prosent bruker en bygning fra utsiden, og fargen er derfor et svært viktig offentlig anliggende, sier professor Alex Booker på Institutt for byggekunst, form og farge ved NTNU. Han er bekymret over manglende fargeglede hos arkitekter og huseiere.
I Trondhjems Kunstforening viser NTNU Light & Colour Group for tiden utstillingen «Farge i byen» med en rekke eksempler på hvordan Trondheim og andre byer er fargesatt før og nå. Utstillingen er satt sammen av Alex Booker og hans kolleger, professor Barbara Matusiak og professor II, Kine Angelo. Gruppen sto også bak en internasjonal konferanse om temaet da utstillingen åpnet i slutten av september.
«Trøndergrått»
– Tendensen til gråere omgivelser var klar da vi begynte å arbeide med utstillingen for 1 1/2 år siden. Og utviklingen har bare fortsatt i samme retning. I Trondheim blir f.eks. en stadig større del av Møllenberg malt grå, og det blir ikke lenger brukt kontrastfarger for å fremheve detaljer på husene, sier Booker.
Noen enkel forklaring på den grå trenden har han ikke, men viser til at mer enn 3/4 av bilene som selges i Norge ligger i et «farge»-spekter fra hvitt via grått til svart.
– Dette antyder at fargene forsvinner som en del av en moderne moteretning. Dette kan også arkitekter, utbyggere og huseiere være påvirket av. Ved nybygg og salg antas det at grått er det folk vil ha, antyder Booker om denne tydelige forkjærligheten for «trøndergrått».
Skiftende fargesyn
Det har vært ulike moter og skiftende syn på farge også før. Protestene var store da den hvite Stiftsgården ble malt gul oker før signingen av kong Olav i 1958. Motsatt var synet på hvitt på midten av 1800-tallet da Harmonien ble malt så skinnende hvit at noen mente det kunne være til skade for øynene. Fargeskiftet på Stiftsgården var en del av en helhetlig fargeplan for Munkegata som var utarbeidet av professor Arne E. Holms, arkitekten og billedkunstneren som var grunnlegger og mangeårig leder av Form og farge-instituttet på Gløshaugen. Planen var basert på fargeprøver fra byens eldre bebyggelse, malerier og prospekter og hadde en palett av duse okerfarger, i et spekter fra rødt via gult og grønt til blått.
– P lanen fikk stor anerkjennelse og ble belønnet med A.C. Houen Fonds diplom. Helt gjennomført ble den imidlertid ikke, og i dag er det ikke igjen så mange spor av den, sier Booker. I tillegg til Stiftsgården er Holms jordfarger tydeligst i husrekken på østre side av gata mellom Erling Skakkes gate og Torvet.
Gode eksempler
En intakt fargesetting av Holm, i en skarpere tone, finnes på et terrassert rekkehus nederst i Viktor Baumanns vei på Sverresborg. Booker ser dette som et godt eksempel på fargebruk og arkitektur i et harmonisk samspill, med klare positive virkninger for nærmiljøet.
– Gode og samstemte farger gir en god opplevelse, mener han.
Fra senere år viser Booker til noen av arbeidene til sin tidligere kollega på instituttet, Bruno Lundstrøm. Den svenskfødte kunstneren og fargeeksperten utviklet bl.a. en fargeplan for hele Gløshaugen, kornsiloene på Ila pir, Nordre Ilevollen og Buran.
– I dag blir vi som fagfolk ikke brukt i samme grad, mener han.
Av andre gode eksempler trekker Booker frem kunstneren Edith Lundebrekkes integrerte utsmykning av de nye brannstasjonene i Trondheim, med vesentlig vekt på fargebruk og én dominerende farge på hver av de fire stasjonene. Flere arkitektkontorer fortjener også ros for sin bevisste fargebruk både på treverk og betong. Et av disse er Skibnes Arkitekter som gjennom mange år har forent form og farge, senest i studentboligene ved Lerkendal med store murflater pusset i ulike farger. Fra utlandet viser han på utstillingen bilder fra flere storbyer, der farge er bevisst brukt for å skape trivsel og miljø. Skrekkeksempler er det heller ikke vanskelig å finne, som en eldre husrekke i Bergen, tidligere malt i ulike farger, men nå redusert til en sammenhengende grå rekke.
– Selv om moten sier grått, bør farger velges ut ifra andre kriterier. God og bevisst fargebruk tar både hensyn til omgivelsene og de tradisjonelle fargene i området. God fargebruk skaper glede, sier Booker.
Farger frister
– Alt blir så lys og lett med gode farger, sier Kjell Kristiansen som har bodd i rekkehuset i 40 år. De siste 25 har han vært formann i styret for AS Rekkehus, som under sitt stolte navn samler beboerne i de 18 leilighetene.
Det terrasserte rekkehuset ble bygd i 1951/52 med Ingemand Dale som arkitekt. Huset besto av seks treetasjes seksjoner i betong, men fikk et utseende som skjønnhetsrådet i Strinda kommune ikke var fornøyd med. Dette var det største bolighuset som til da var bygd i StrindaI og virket sikkert fremmedartet i de landlige omgivelsene den gang, spesielt med sine harde betongfasader. «Dales skandale» ble byggverket humoristisk kalt på folkemunne.
- Husene skulle males
– Skjønnhetsrådet krevde at huset skulle kles med tømmermannspanel og males. Etter paneling ble hele rekkehuset malt gult og fikk av den grunn oppnavnet «Gulostan på Byåsen», sier Kjell Kristiansen.
Noe ensformig ble det kanskje med bare én farge på hele det store huset, og snart ble det utlyst en konkurranse om fargesetting av «Rekkehuset i Tvetesvingen» som var et mer formelt navn. Her var det professor Arne E. Holm vant frem med sin fargeplan, som siden har satt sitt tydelige preg på huset.
– Noen diskusjon om fargen har det nok vært. Men da vi fikk et brev fra byantikvar Gunnar Houen med anmodning om at vi holdt fast på fargene og de rette fargenyansene, var vi likevel ikke i tvil om hva som var det riktige. I sommer malte vi langsiden mot nordøst på dugnad, og neste år skal vi ta motsatt side med balkongene, forteller Kristiansen, som legger til at beboerne også er enig om å beholde rekkehusets arkitektoniske preg. Det kom bl.a. til syne under en diskusjon om eventuell ombygging av balkongene for en tid tilbake.
Barnefamiliene tilbake
Flere firmaer var opprinnelig deleiere av AS Rekkehus. NTH hadde alle de seks fireroms leilighetene, før de etter hvert ble kjøpt av beboerne privat. Et stort pluss med boligene er det store hageanlegget.
– På 70-tallet var det 26 barn her på det meste, og vi hadde skirenn i hagen her. Så forsvant alle etter hvert, før vi har fått igjen flere unge familier de senere årene, sier Kjell Kristiansen og antyder med det at farger fortsatt frister.