Grenser er noe gammeldagse greier. Ut i verden vil vi. Helst med frihet til å vandre og handle hvor som helst, og gjerne dit kafeene er fristende og maten billig. Derfor ble sånne som jeg, reiselysten ung mann fra 1960-tallets Strinda, tidlig tilhenger av alt som smakte av internasjonalt samarbeid, FN – og alt dette som bar i seg løfter om en åpnere og snillere verden.

Helt til diskusjonene om norsk medlemskap i EU kom på dagsorden. Vi ble tvunget til å diskutere grundigere hva det ville si med fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Med ett ble mange av oss i en viss forstand nasjonalister. Vi kom på tanker om at nasjonal sjølråderett faktisk hadde mye for seg. Ikke som motsats til internasjonal solidaritet og et blikk for den tredje verden. Men det ble klarere for oss at mye av den velferden og de samfunnsinstitusjonene vi hadde bygd opp, kunne forvitre i møtet med denne «markedets usynlige hånd».

Når diskusjonen nå går om kraftkabler og Norges tilslutning til EUs tredje energidirektiv, kommer dette med nasjon og sjølråderett opp igjen med full kraft. Vi er litt følsomme på dette punktet, vi norskinger, som stadig er redde for å bli overkjørt av det grenseløse Europa.

Er vi bare litt baktunge og lite villige til å samarbeide? Forstår vi ikke vårt eget beste? Eller er nasjonen som geografisk og politisk størrelse, med toll og ymse barrierer, fortsatt noe vi trenger? Den politiske venstresiden har tydeligvis vansker med disse spørsmålene. Vi – ja, jeg skriver vi, om noen skulle være i tvil om det – vil gjerne vise internasjonal solidaritet, vil gjerne ha en «human og rettferdig flyktningpolitikk», vil gjerne samarbeide om forskning og utdanning, og selvsagt også om handel. Men akkurat ved handel – og den frie flyt av varer og tjenester og kapital og arbeidskraft – får vi et problem.

Hva er Acer? Her er sju ting du må vite

Hvis grensene bygges for radikalt ned, mister nasjonen makt til å regulere de områdene av samfunnslivet der vi mener at staten er en bedre herre enn det grenseløse markedet. De nordiske velferdsstatene er spesielt sårbare. I vår samfunnsmodell er store sektorer tilrettelagt utenfor markedet. Staten tar seg av helsetjeneste, høyere utdanning, folketrygden og en rekke velferdstjenester. Tidligere også post og jernbane. Når disse sektorene åpnes mot Europa, som med fritt sykehusvalg, må det vi yter av tjenester for hverandre få en prislapp.

Der vi før hadde en solidarisk «gaveøkonomi», utvikles det nå prislapper og vi begynner å sende regninger til hverandre. Selv vi i helsetjenesten formes av markedets språk og regler. Vi, som lenge mente at kjøp og salg i vår sektor var oss fremmed, opplever at pasienter begynner å se på seg selv som kunder som i utgangspunktet bør mistro den som har noe å selge. Vi liker det ikke.

LES LEDEREN: Nei, vi er ikke på nippet til å gi arvesølvet til EU

Og nå ser vi klarere hvordan den internasjonale globaliseringen har sluppet markedskreftene enda mer løs. At den har skapt større forskjeller mellom fattig og rik og gitt grunnlag for en hemningsløs transport av varer på kryss og tvers av kloden i jakt på produksjonssteder der lønningen er lavest og arbeidsmiljøet som oftest dårlig. Middelklassen i den rike del av verden ser jobbene forsvinne. I dette «race towards the bottom» – konkurransen mot bunnen – er det markedet som rår og de store og sterke som vinner.

I neste omgang blir de så store og multinasjonale at de heller ikke betaler skatt. Nå er de sannelig begynt å styre opinionen også, med sine datamanipuleringer.

En middelklasse som synker ned i arbeidsløshet og fattigdom er farlige greier. Det har mellomkrigstidens historie vist oss med all mulig tydelighet. Nå ser vi den samme uroen bre seg. Sinte og frustrerte velgere finner seg en Trump og går for en Brexit, for ikke å snakke om antidemokratiske regimer i det tidligere Øst-Europa.

Det kan høres umoderne ut. Men jeg vil heller ha en styringssterk stat enn et hodeløst marked. Og når det kommer til handel og transport – heller en nasjon med grenser enn det store globale fellesskap.

steinar.westin@ntnu.no

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter