Et av terrorangrepene i Paris sist uke var rettet mot redaksjonen i Charlie Hebdo. Satirebladet er kjent for sin nådeløse harselas med religioner og maktpersoner. Blant disse også islam.
Trusler om vold fra radikale muslimer, mot de som avbilder eller driver gjøn med profeten Muhammed, er ikke noe nytt. I norsk sammenheng omfatter listen attentatforsøket mot forlegger William Nygård etter fatwaen mot Salman Rushdie i 1989, og karikaturkrisen i 2006 der flere norske ambassader ble angrepet, med påfølgende trusler mot nordmenn i ettertid.
I 2012 demonstrerte 6000 mot den islamkritiske filmen «Innocence of Muslims» i Oslo. Mens brorparten protesterte fredelig, var det med trusler om vold fra en mindre, men desto mer høylydt gruppe radikale muslimer.
Trusler om vold skremmer naturligvis. Men hva er vårt ansvar i dette?
Først en grunnleggende forutsetning: Religionskritikk er førende i vårt moderne samfunn. For hvor ville Norge vært idag om kirkens makt og posisjon ikke hadde blitt utfordret på 1970- og 80-tallet? Bare tenk på «morallover» knyttet til sex og samboerskap utenfor ekteskapet, retten til selvbestemt abort og ikke minst homofiles kår. Få ønsker i dag den kampen ugjort.
Også helligdommer i islam og kulturer der islam står sterkt, må tåle å utfordres. Særlig når de etterhvert er blitt hjemmehørende i Norge og Europa.
Uviljen mot å sparke nedover mot minoriteter, er legitim. Særlig når kritikk sklir over i konspirasjonstenkning, er det fare på ferde.
Religion er allikevel makt. Dogmatisk islamisme er på fremmarsj. Ofrene for en rigid islam-fortolkning er også unge norske muslimer. Vi skylder dem å gjøre religiøsitet og fortolkning av denne mer fleksibel. I alle fall når imamer og religiøse lederes fortolkning stiller seg mellom dem og storsamfunnet.
- Jeg er Charlie, erklærer mange nå etter Paris-terroren. Det er oftest ikke sant. – Norske medier har vært for feige, sa direktør for Fritt Ord, Knut Olav Åmås, i et intervju til bladet Kampanje nylig. Ingen norske medier deltok i den koordinerte, europeiske publiseringen av Muhammed-karikaturer da forrige kontrovers raste, påpeker han.
Til tross for ytringsfriheten vi nyter, har altså hovedstrømspressen vært preget av selvsensur. Redaktør Vebjørn Selbekk stod pinlig alene etter at han trykket Muhammed-karitaturene i 2006. Selv om flere i ettertid har endret på praksisen, sitter det nok stadig mye lengre inne å kritisere negative trekk ved islam, enn ved kristendommen og andre religioner.
Fritt Ord-rapporten «Status for ytringsfriheten i Norge» fra desember 2014 viser at denne hangen til selvsensur overfor islam også gjelder for folk flest. En hovedkonklusjon er at konsensuskulturen står spesielt sterkt i Norge. Hvorfor er det slik?
Mange andre faktorer spiller nok inn. Men til tross for at vi idag er høyt utdannede og bereiste, har Norge tatt et kvantesprang inn i modernitet og urbanisering de seneste tiårene. Den norske kulturen har grunnlag i små bydgesamfunn. Et hardført klima og få ressurser har kanskje krevd at en har måttet være tillags med (iallefall de fleste av) sine naboer.
Det kan være en årsak til at vi har vært mer tilbakeholdne, mens pressen på kontinentet i større grad har tatt konflikten. Den norske konsensuskulturen er nok videre tilpasset et samfunn der alle er forholdsvis like, for det har vi vært. Innvandring og globalisering gir nye utfordringer i vårt samfunn idag. Vi kan ikke trues til stillhet. Her må den offentlige debatten følge vei.