Onsdag bekreftet gateprest Siv Limstrand at hun var villig til å gå i fengsel for å hjelpe fattige.

Høyrepolitikere kalte lovforslaget «dårlig» og «klønete» og ba sin egen regjering om å trekke lovforslaget om forbud mot tigging. Torsdag snudde Senterpartiet, forslaget ville ikke få støtte i Stortinget. Samme dag trakk regjeringen lovforslaget.

Hva tenker du om det?

– Det er bra. Og overraskende! Det undrer meg at det ikke gikk mer prestisje nå i denne betente saken, men jeg gleder meg over retretten. Når det er sagt, dukker det opp igjen. Problemet er ikke løst. Jeg håper bare vi kan bruke kreftene konstruktivt nå.

Hvordan har du opplevd denne uken?

– Heiarop! Det er mange som vil dele fengselscelle med oss!

Oppslaget i Adresseavisen var sterkt. Fengsel var absolutt ikke hovedsaken, men det traff folk i magen. Folk flyttet raskt fokus fra oss som personer og prester til saken og de virkelige spørsmålene.

Hvorfor skal tigging være lov?

– Det må være lov å be om hjelp. Vi kommer til verden uten noe som helst, og klarer oss ikke her alene. Mennesker er i fysisk, psykisk, sosialt og åndelig avhengighet til hverandre. Svært forenklet handler dette om retten til å be om hjelp.

Regjeringen trakk lovforslaget fordi det kunne tolkes slik at nestekjærlighet skulle straffes. Hva tenker du om nestekjærligheten i regjeringen?

– Ha ha! Den får de nesten svare for selv. Men de har forregnet seg. De stilte seg i en posisjon hvor uansett hvordan de forklarte seg, virket det ikke som om folk forsto dem bedre.

Politiet har ved flere anledninger sagt at et forbud vil øke folks trygghet. Tar de feil?

– Forskning viser at det er liten sammenheng mellom tigging og kriminell virksomhet. Det kommer litt an på når og hvor du stiller spørsmålet.

Men så lenge folk er utrygge, må vi ta det på alvor. En ting er folks indre uro og opplevelsen av tiggerne på gata. Det andre er om det kommer noe i kjølvannet av tigginga. Og når det gjelder den kriminelle biten: Det er jo ikke lov å stjele!

Dette finnes det allerede lover mot. Tiggerforbud er noe både menneskerettighetskommisjonen og Kirkens bymisjon advarer mot.

På hvilken måte hjelper du?

– Jeg møter fattige tilreisende hver dag i jobben min i Vår Frue kirke. Der kan de få varme lester og luer. Vi deler den maten vi har, før jul delte vi ut sitteunderlag som frivillige hjelpere har strikket.

Selv, som mange andre, legger jeg i koppen, når jeg har noen tiere. Skal noen kjøre hjem til syke barn i Romania, tar jeg ut litt dieselpenger i minibanken.

Hjelper det å putte en tier i en kopp?

– Jeg vet ikke, men klarer å la være å svare på det ropet som ligger i koppen. Vi løser ikke noe grunnleggende. Disse menneskene er like langt fra sine barn og foreldre og lengter seg sønder og sammen, i knestående, på våre fortau. Men det miserable her og nå kan bli litt mindre ille.¨

Tar du deg selv i å tenke at det du gir vil kunne havne i hendene på kriminelle bakmenn?

– Jeg ser dem dele mat, beskytte og stå opp for hverandre. Den innstillingen de har til fellesskapet, anser jeg ikke for å være kriminell.

Hvordan skal vi forholde oss til tiggere på gata?

– Vi vil gjerne kalle Trondheim for verdens vennligste by. Alminnelig anstendighet og vennlighet koster oss så lite. Når det først er slik at det er forskjeller i verden, må vi tåle å se det i øynene. Vårt byrom må ha en raushet og aksept også for de mørkere, skjulte rommene. Det ligger en påminnelse i det, om hvor heldige vi er, og at vi er etisk forpliktede til å gjøre det vi kan for andre.

Hvilke alternativ har disse menneskene dersom tigging skulle bli forbudt?

– Ingen vil egentlig tigge, og mange gjør det heller ikke. De tar småjobber eller selger egenproduserte ting, men alternativet er veldig begrenset. Her er utfordringa.

«Det er ikke vi som stjeler, det er dere som ikke deler» er en gjennomgangsreplikk i oppsetningen «Påfuglen» som går på Trøndelag Teater i disse dager. Fattigdom og skjevfordeling er et av de største politiske spørsmål i verden i dag. Hva er din appell?

– For det første: Når vi deler, blir det nok!

Og dessuten: Når vi spør mennesker hva som er viktig i livet, svarer de kjærlighet, familie, og venner. Relasjoner. Hvorfor lager vi så mye trøbbel ut av penger, når vi vet hvor lite det betyr for oss som har nok?