–Er det krydder i denne?
–Ja...
–Er det krydder i denne?
–Ja...
–Er dette en lefse?
–Ja...
En eldre herre i joggedress skuler utover bordet med kulinariske retter. Spinatsalat, etiopisk søtbrød med kardemommefrø, surdeigslefser, rød linsestuing og ikke minst hovedretten, Tsebhi Derho, en tradisjonell eritreisk kyllinggryte med mye chili, hvitløk og ingefær i tomatsaus.
Men sanseapparatet stopper ikke opp før han får et glimt av en kake helt innerst på bordet.
–Er det der bløtkake? Jeg tar en bit av den!
Helsefag og norskkurs
Pleier Mulugeta Hagos finner et fat, legger på et kakestykke og geleider den spake mannen bort til en ledig plass.
Hagos er én av åtte voksne minoritetsspråklige elever fra Helsenorskkurset ved Enhet for voksenopplæring, som har hatt praksis ved Dragvoll helse- og velferdssenter i tre måneder. To dager i uken har de hjulpet til med å pleie og være selskap for de eldre beboerne ved sykehjemmet.
Målet er at de skal lære seg bedre norsk, samtidig som de får et innblikk i det norske helsevesenet. Flere av elevene skal utdanne seg videre innen helsefaglig arbeid, og er avhengig av å lære seg det norske språket og faguttrykk.
– Nydelig mat
Nå er praksisperioden over, og sammen har de stelt i stand en fest for beboerne. I sine respektive nasjonaldrakter serverer elevene fra Etiopia, Eritrea, Burma og Kamerun, smakfull mat og underholder.
–Dette var helt nydelig. Du vet, vi får ofte overkokte grønnsaker uten salt til middagen, vi. Jeg forstår jo det. Det er mange her som ikke har tenner. Men det var godt å få litt tyggemotstand igjen. Og så mye smak da! Jeg tåler sterk mat, jeg. Jeg er ofte fremme med saltbøssa til vanlig, for å si det sånn, ler Borgny Johansen (78) fra Melhus.
Hun er full av lovord om hjelpen hun har fått fra de utenlandske elevene.
–For en som er så hjelpeløs som meg så har de vært alle tiders. Det er veldig koselige folk. Jeg har aldri vært i Afrika da. Det har vært mest sydenturer her i gården, så det har vært interessant å lære litt om dem, sier 78-åringen.
I dagligstuen har Roye Fanka (35) fra Kamerun tatt oppstilling. Masterstudenten i Oljeteknologi ved NTNU synger av full hals.
– Suuung boon ba!! Suuuuung boon ba!! (fritt tolket etter hukommelsen, journ. anmerk.)
– Klapp Klapp!
Verdifull jobb
Nå begynner både lukten og stemningen å minne om det afrikanske kontinent oppe på Dragvoll. Beboerne klapper også noenlunde i takt.
–Denne sangen handler om å være sammen og hjelpe hverandre, og at man skal ha lykke i familien, sier 35-åringen etter fremføringen.
Han er glad for at han ble med på prosjektet.
–Jeg leter etter annen jobb, men kunne godt tenkt meg å jobbe her deltid. Det har gitt meg mye å få jobbe med de eldre, og jeg har fått en annen innsikt og selvfølelse. Bare det å holde dem i hånda om morgenen... Ja, dette har gjort noe med meg, sier Fanka.
Åpne og generøse
Aktivitør Linda Jegtvik ved sykehjemmet mener samarbeidsprosjektet har vært en stor suksess.
–Vi har mye å lære av væremåten deres. De er så åpne, generøse og byr på seg selv. I en travel hverdag er dette vi alle kan lære noe av.
Det er likevel ikke til å stikke under stol at det er utfordringer når den eldre garde møter innvandrere.
–Det er jo noen som faktisk er redde for dem, og noen som ikke vil ha med dem å gjøre. Men det er fåtallet, heldigvis. Når slike episoder oppstår, så er pleierne flinke til å overse slik oppførsel.
Bedre enn Paris
Inne i dagligstuen går festen mot slutten.
–Jeg har vært i Paris og spist på dyre restauranter jeg, men dette var bedre mat! Jeg elsker dette. Og så trivelige folk, sier Randi Haagensli (70).
Samtidig, fem meter lenger bort, står to beboere og venter på heisen.
–Nei, no drar vi opp å spise nånn vafla!
