Det er en etablert sannhet at de nye digitale mediene har forandret livene våre og måten vi kommuniserer på. Aldri har det vært så enkelt å komme i kontakt med andre mennesker som det er nå. Aldri har det vært så enkelt å stille de spørsmålene vi har og få svar på dem.
Eller ikke få svar på dem.
Også journalister har fått en helt ny arbeidssituasjon i den digitale tidsalder. Der vi tidligere hadde sjanse til å få kildene i tale kun hvis de befant seg i nærheten av en fasttelefon, er kildene nå i teorien alltid tilgjengelige. De fleste beveger seg knapt uten å ha med telefonen. Har ikke kildene tid til å snakke med oss, svarer de ofte med en tekstmelding eller en epost. I hovedsak har dette bidratt til en enklere og smidigere kommunikasjon mellom journalistene og kildene.
Det møtet som gir mulighet til den beste kommunikasjonen mellom mennesker, er det som skjer ansikt til ansikt. Slik er det også i journalistikken. Helst vil vi møte våre kilder fysisk, for slik å kunne stille spørsmål direkte, følge opp uklarheter og konfrontere kildene hvis de forsøker å vri seg unna kritiske spørsmål. Men det er ikke alltid mulig å arbeide på den ideelle måten. Derfor foregår mye av kontakten mellom journalist og kilde via sms, sosiale medier eller epost.
Men de nye mediene gir også kildene økte muligheter til å styre intervjuet i den retning de selv ønsker det. Stadig oftere opplever vi nå at politikere og andre maktpersoner gir sine svar på sms eller epost, uten å gi mulighet for oppfølging fra journalistens side. Vi ser en økende tendens til at kilder bruker digitale medier til å svare på det de vil svare på, og at de har en sterk tendens til å unngå de kritiske spørsmålene. Prøver journalisten å følge opp, er svaret ofte at personen ikke vil si mer enn det han eller hun har skrevet i meldingen.
Slikt skjer overalt i mediene. Her i Adresseavisen har vi to ferske eksempler på fenomenet. Tidligere denne uken forsøkte vi å få et tilsvar fra stortingsrepresentant Per Sandberg (Frp) på en kritikk av hans parti. Det var terrorforsker Lars Gule som mente at Frp har noe av skylden for at det norske samfunnet ikke har tatt et endelig oppgjør med Anders Behring Breiviks holdninger. Sandberg ville ikke høre på kritikken fra Gule, og ville heller ikke la seg intervjue av vår journalist. Han hadde ett svar, og det var på sms.
LES PÅ PLUSS: «Han bruker sitt statsrådsnettverk til å skaffe seg fordeler som næringsdrivende»
Tilsvarende med tidligere oljestatsråd og nåværende nestleder i Senterpartiet, oljegründer Ola Borten Moe. Da han ble spurt om ansettelsen av letesjefen i Olje- og energidepartementet i det nystartede oljeselskapet Okea, ville heller ikke han høre på innholdet i kritikken som ble reist. Han svarte kun på sms og forholdt seg ikke til utgangspunktet for artikkelen vi trykket. Han krevde å få hele sms-svaret på trykk, noe han fikk. Det blir lett en god-dag-mann-økseskaft-journalistikk ut av denne formen for «intervjuer».
Dette er ikke sutring fra Adresseavisen, men to av flere eksempler på en uheldig, generell utvikling i forholdet mellom makten og mediene. Ikke bare forteller den om en arrogant holdning hos kilden. Den er også etisk betenkelig. Den stiller oss som mediefolk overfor flere dilemmaer. Skal vi lydig publisere kildenes diktat, eller skal vi la være, siden vi ikke får anledning til å stille de kritiske oppfølgingsspørsmålene vi ønsker? Velger vi å publisere «diktatet», blir vi det mikronfonstativet mange ønsker vi skal være. Lar vi være, kan vi enten gå glipp av en viktig sak, eller vi kan bryte presseetiske regler om rett til tilsvar til kritikk.
De fleste mediehus har sluttet å trykke pressemeldinger. De er også formulert slik avsender ønsker at budskapet skal komme ut, ofte uten muligheter til oppfølgingsspørsmål. Med de nye digitale hjelpemidlene har maktpersoner fått en moderne erstatning for pressemeldingen.
Maktmenneskers diktat på sms eller epost er en enveis-kommunikasjon som er uheldig for den offentlige debatten.