Utstillingen Dalvedh av kunstneren Sissel Bergh, som nå vises på Sverresborg Trøndelag folkemuseum, er en skildring av en stille kulturkrig som de siste 150 årene har utspilt seg i Norge. Den formidler hvordan de trønderske samene ble fortrengt fra skoger, myrer og fjelltrakter i store deler av Midt-Norge og til de reservatpregede sonene hvor reindrift foregår i dag.
En rask utspørring av 90-åringer på Fosen bekrefter utstillingens påstand om at samene var en synlig minoritet helt ut i kystbygdene på det tidlige 1900-tallet. På Ørland og i Bjugn alene eksisterte det slakteplasser for rein på en rekke steder som nå ligger milevis unna områdene hvor det i dag foregår reindrift.
Det fantes også såkalte byttesteiner langt inn i bygdene, som på Uthaug på Ørland, hvor samene byttet til seg fisk og andre varer mot reinkjøtt. I skoggrensen mellom inn- og utmarksområdene i både Ørland og Bjugn finnes det tufter av flere stuer hvor det fram til i mellomkrigstiden bodde samiske familier.
Slakteplasser for rein, byttesteiner og tuftene etter boplasser for fastboende samer er verken undersøkt, registrert, merket eller særlig behandlet i historieverkene som skildrer Fosen og Trøndelags historie. Kunnskapen om disse, og med det interaksjonen mellom den eldste norske majoritets- og minoritetsbefolkningen, henger derfor nå i en tynn tråd. Den finnes i hukommelsen til de eldste og går i graven med dem dersom kartleggingen ikke starter umiddelbart.
Trøndelag hadde også en kystsamisk minoritet sør for Namdalen, men disse ble så sterkt fornorsket på 1800-tallet at de fleste spor av denne kulturen i dag er borte. Fortellingene langs kysten om at de brune øynene og det mørke håret man finner blant så mange skyldes portugisiske, spanske og italienske sjøfolk er trolig det tydeligste sporet av Trøndelagskystens forsvunne sjøsamer. De flyttet ikke på 1800-tallet. De ble bare så fornorsket at de, etter hvert som generasjoner avløste hverandre, fortrengte og glemte sin kulturtilhørighet.
Vi står i dag i fare for å miste kunnskapen om enda en minoritet i Trøndelag, nemlig taterne, som har vært en del av det norske samfunnet i mer enn 500 år. Mange av de som er eldre enn 60 år husker fortsatt taterfølgene, kan peke ut de faste leirplassene hvor taterne slo seg ned og husene hvor det bodde taterfamilier. Men hvor har taterne blitt av? Svært få i dagens Trøndelag som er under 40 år identifiserer seg som tater eller snakker om at de er av taterslekt. Dette til tross for at Åge Aleksandersen sto fram med sin taterbakgrunn for mange år siden.
Svanviken arbeidskoloni på Nordmøre drev tvangsmessig omskolering av taterne helt fram til 1989. Fornorskningen var så hard at taterkulturen i Trøndelag nærmest framstår som utradert. På det indre Østlandet har museer og forskningsmiljøer gitt taterne sin rettmessige plass i fortellingen om sin region. Dette har gjort at mange av taterslekt i dette området har funnet tilbake til sin identitet, har ivaretatt sitt språk og mange av sine tradisjoner. I Trøndelag gjøres det lite eller ingenting. Det er nå i ferd med å gå med de trønderske taterne som det gikk med kystsamene. De med kunnskap om sin bakgrunn unnlater å fortelle sine barn om hvem de er, og etterkommerne forsvinner med det inn i flokken av uvitende, bunadskledde nordmenn som tror at de nedstammer fra uendelige ledd av selveiende odelsbønder .
Bygdebøker og andre historieverk, folkemuseene, bygdetunene og de arkeologiske samlingene i Trøndelag har et nesten ikkeeksisterende fokus på samer og tatere. Lar vi kunnskapen om våre gamle minoriteter forsvinne og lar dem stille gli inn i enhetskulturen, møter vi både oss selv og det nye flerkulturelle Norge med et nasjonalt selvbedrag. Klarer vi ikke å akseptere fortidens mangfold er vi åpenbart dårlig skikket til å møte framtiden.