Ved foten av det mektige fjellet, der vinter ennå stenger for sommeren, finner jeg simla og kalven.
De to som av grunner jeg aldri skal få vite, går for seg selv langt unna flokken. Hennes fot går sakte og pelsen er mer tørr og grå enn pelsen til dyrene som har trukket nærmere snøbeltet.
Det engang så høyreiste hodet har blitt tyngre og tyngre, og strået i hennes munn blir tørt og for alt jeg vet fylt med dødens aske før sommeres livgivende varme når hit.
Tamreinen er fjellets nomader, på evig vandring fra beite til beite. Fra liv til død. Generasjon etter generasjon. Jeg vet ikke om simla orker å reise seg neste gang hun må finne hvile i myra . Men hun vet at hun allerede har båret livet videre.
