Det er forskjell på rundballer og pupper, og da snakker vi ikke bare om størrelsen. Puppene til Senterungdommens leder, Sandra Borch, har fått stadig mer oppmerksomhet nå i sommer. Det er fortjent fordi hun har forsøkt å formidle noe positivt om bygde-Norge. Sammen med andre Sp-ungdommer har hun stått frem med det glade budskap. I en frodig kalender som ble sendt ut i vår, opptrer Sp-ungdommene lekent og lett, friskt, frekt og freidig. Bildene gir nesten inntrykk av at selv der "ingen skulle tru at nokon kunne bu", er livet som en dans på roser.
Ungdommens glade budskap står i skarp kontrast til den surmagede protesten som ble malt på mange rundballer langs veiene på forsommeren. Men dessverre er det fortsatt slik at innenfor en kultur som er vandt med å spre møkk, kan verken gutter eller jenter i full offentlighet kaste skjorten, åpne litt på smekken eller løfte på skjørtet, helt ustraffet. Flørtende blikk, litt sexy opptreden og naken hud, med en gammel fjøsdør eller en moderne John Deere i kulissene, fører fort til at de mest puritanske pennene blir hentes frem – selv i Nationen – avisen som har hatt den aller største nettsuksessen med bondekalendere fra mange land, med mye naken hud.
Senterungdommen står på trygg grunn. Intet annet parti enn Senterpartiet har hatt en statsminister som stiller opp for fotografen i bare hvit truse – midt på tunet – som den største selvfølgelighet. På ett av bildene gikk han også med truse og hatt. Selvsagt fikk han så hatten passet. Trolig var det mange kvinner som likte bildene, mens den dresskledde offentlighet som mannfolkene representerte, reagerte som om de aldri hadde tatt et offentlig bad. Borten-bildet er i dag et klenodium, en verneverdig politisk kulturskatt.
Per Borten var meget tidlig ute med politisk nakenhet. Det var i en bonderamme, der det kanskje kunne være naturlig på den tiden å gå i bare trusa, men der det ikke var like naturlig å la seg avbilde. I hvert fall ikke når man visste at Dagbladets fotograf hadde hele forsiden til disposisjon, og det var statsministeren som var modell.
Sp-guttene og jentene som kler av seg for oppmerksomhet, har en lang vei å gå for å nå opp til Per Borten. Men det er lett å se at de fotografisk tenker litt i de samme baner. Dessverre er originalen fortsatt bedre enn kopien. Det er stor forskjell på den tilsynelatende naturlige nakenheten og den poserende, som ofte får et preg av den pornografiske forenklingen.
Bygdekvinnelaget i Vestfold som stilte opp nakne for kreftsaken, er et slående eksempel på naturlighetens kraft. Bildene viser ti kvinner i alder opp til 80 år, i en kunstnerisk og vakker ramme. Kanskje er de også sexy, slik Borten trolig var, og slik Sp-ungdommene gjerne vil være. For partiene er det verre. KrF tidligere nestleder prøvede seg som utstillingsdokke i undertøy på glanspapir i et ukeblad, og er nå helt ute av politikken.
Nakenhet er en vanskelig politisk øvelse. De fleste mislykkes – i hvert fall her i landet – kanskje med et stort unntak for Fabian Stang, som viste rumpa til Se og Høre, og ble Oslo-ordfører. I kulturlivet er det mye enklere med naken hud, pupper og rumper. Mia Gundersen har forsøkt seg, og kalenderjentene som i teaterversjon kopierte den britiske filmsuksessen, viste frodige kvinner i voksen alder. Men – og det er et stort men – de opptrådte all i en nesten like naturlig situasjon som Per Borten.
Naken hud i Senterungdommen har ikke en direkte kobling til landbrukspolitikkens uendelige traurighet. Men åpner en dør til et offentlig ordskifte. Derfor har den noe positivt ved seg.
For pupper er ikke som rundballer.