7. september avdukes et nytt minnesmerke på Stavne kirkegård. «En stein for å minnes» skal hedre de som døde under oppholdet i Trondheim, etter tvangsevakueringen av Finnmark i oktober 1944.

– Jeg husker vi lå oppå en høyde og så at satte fyr på husene, fjøsene og naustene. Alt. Det fantes ikke ei flis igjen. Bare murpipene og selve muren på husene, sier Solveig Lindgjerdet.

Skjulte seg i hytte

Hun var 17 år, og het Karlsen til etternavn, da tyskerne høsten 1944 beordret tvangsevakuering av befolkningen i Finnmark og deler av Nord-Troms. Mens hjemmene deres ble brent og jevnet med jorda, ble folk drevet ut i båter og tvunget sørover under umenneskelige forhold.

foto
Frigjøringen av Finnmark 1944: Kirkenes fotografert etter tyskernes tilbaketrekning. Bildet er tatt i sentrum av byen, med innbyggerne blant ruiner.

Lindgjerdets familie og noen naboer hadde fått med seg advarslene om evakueringen. Derfor hadde de samme høst begynt å bygge noen gammelignende hytter i berget ut mot sjøen, ikke langt unna hjemmene på Kvitnes i Måsøy kommune. I tre måneder gjemte de seg for okkupasjonsmakten.

– Først trodde folk at det bare var de litt større stedene som skulle tas, men Hitler sa at «de måtte gjøre godt arbeid», så da tok de alt. Om det sto et hus i ei lita vik, så brant de det og, forteller hun.

Familiene holdt det gående i de provisoriske hyttene helt til de ble oppdaget av tyskerne den 12. januar 1945.

– To i leiren vår var på vei over fjellet for å oppsøke en handelsmann som muligens hadde noen varer igjen på lager. På veien møtte de en armada av tyskere, som fulgte etter sporene deres ned til hyttene. De kalte inn en båt og vi fikk to timer på å pakke sammen, forteller hun.

For Lindgjerdet og hennes familie gikk reisen til Hammerfest, Tromsø og Bodø, før de ble sendt med buss og tog til Trondheim. Lindgjerdets historie er også med i forfatter Inger Selven Watts' bok «De kom til oss: Tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms» (2016).

Mor døde 57 år gammel

I følge Selven Watts var om lag 15-17 000 mennesker innom i transitt i Trondheim i løpet av høsten og vinteren 1944/1945. Mange overnattet på madrasser i kjelleren i Metodistkirken ved Cicignons plass, slik som Lindgjerdet og hennes familie. Alle flyktninger måtte på avlusning. 89-åringen minnes ennå seansen hvor de måtte levere inn både klær og undertøy, dusje, og deretter sitte nakne i «to stive timer» i et iskaldt rom, før de fikk klærne tilbake.

–Moren min plagdes med astma og bronkitt, og ble veldig dårlig. Hun døde etter tre uker på sykehus den vinteren, 57 år gammel, forteller Lindgjerdet om moren Dagmar Karlsen.

foto
På gulvet: Noen av de tvangsevakuerte fra Nord-Norge ble innlosjert på gulvet i Metodistkirken i Trondheim. Bildet er fra jula 1944.

Hun var ikke den eneste som døde av påkjenningene og den lange reisen. På Stavne kirkegård ble 28 av de evakuerte som døde under oppholdet i Trondheim begravet i umerkede graver. Mange familier visste ikke hvor deres slektning befant seg eller var begravet.

– Vi snakket aldri om det

– Det er viktig at historien kommer opp, den er lite kjent for mange, sier Johan Benjaminsen.

Han og familien bodde på Nedre Smørstad i Lakselv da krigen brøt ut. Huset lå nære flyplassen og i 1942 flyttet familien opp til farens fødested i Øvre Lakselv, for å komme unna bombingen. I 1944 flyttet de til Stabbursdalen i Lakselv med håp om å unnslippe tvangsevakueringen. Men de tyske styrkene fant dem, og de måtte forlate hjemkommunen. Benjaminsen var sju år da han sammen med mor og far og de seks søsknene la ut på ferden sørover.

– Jeg husker ikke så mye, men jeg vet at vi dro med lasteskipet «Adolf Binder» til Narvik, før vi dro til Trondheim, via Glomfjord, forteller han.

Benjaminsen og familien var innom i Trondheim, før de endte opp i en hytte som en gårdbruker lot dem bruke i Billingstad i Asker. Sommeren 1945 ble han og to av søsknene sendt til Danmark. Der bodde de hos en familie i ett år, før de kom tilbake igjen i 1946. Familien trakk igjen nordover samme år, og bodde i telt mens de bygde opp boligen igjen på Nedre Smørstad.

foto
Johan Benjaminsen og familien på bildet som er trykt på omslaget av Arvid Pettersons bok «Deportering - eller flukt, Porsanger 1944-1945».

Det er sterkt å rippe opp i minnene igjen. Han viser frem boken «Deportering – eller flukt, Porsanger 1944-1945» av Arvid Petterson. På omslaget er Benjaminsens familie avbildet, som et eksempel på en de mange familiene som ble rammet av tvangsevakueringen.

– Det ble lagt lokk på det, vi snakket aldri om dette i familien, sier han.

Benjaminsen er i dag er bosatt på Inderøy.

foto
Johan Benjaminsen på gravstedet til søskenbarnet Einar Benjaminsen på Stavne gravlund. Einar døde i Trondheim, bare fem måneder gammel.

Paralleller til dagens situasjon

Kunstner Sissel Mutale Bergh står for utformingen av minnesmerket, hvor 12 kommuner i Finnmark og Nord-Troms bidrar med til sammen 30 steiner. Steinene er fraktet sørover med Hurtigruta fra de ulike havnene langs Finnmarkskysten.

– Minnesmerket bør handle om å lukke sår. Det har vært viktig å komme i kontakt med pårørende og kommunene til dem som døde, og dra lasset sammen. De ble tvunget ut av hjemmene sine, og fikk aldri komme tilbake. Derfor har vi hentet en bit av hjem og fraktet det med hit, sier Bergh.

foto
Kunstneren: Sissel Mutale Bergh står for utformingen av minnestedet. 31. august skal Kirkelig fellesråd transportere steinene gjennom Trondheim sentrum til Stavne kirkegård.

Et hjerte i grusen

Johan Benjaminsen har levd et langt liv i læreryrket, et arbeid som har ført han og familien til mange kanter av landet. Nå bor han i konas fødebygd, Inderøy. Solveig Lindgjerdet derimot, ble trønder før krigen var over. Mens familien var i Trondheim fikk faren hennes høre om at det var mange ledige hus i Leksvik. Han ringte ordføreren, og kort tid etter ble de invitert til gården Lindgjerdet i Vanvikan. Der møtte Solveig den 25 år eldre gårdbrukeren Anders, og de fant raskt tonen. Slik ble hun «gårdskjerring» i Vanvikan. Hun ble enke allerede som 52-åring, men har engasjert seg sterkt i frivillig arbeid i lokalsamfunnet. I 2014 fikk hun Kongens fortjenstmedalje for innsatsen.

I grusgangen på Stavne, rett foran det som skal bli minnesmerket, skimter hun en hjerteformet stein. Hun plukker den opp og smiler.

foto
Hjertevarme: Solveig Wilhelmine Lindgjerdet med hjertesteinen hun fant i grusen på Stavne gravlund.

– Hva skal den si oss?

– At det er godt hjertelag her. Denne skal jeg skrive «mor» på, og ha den som et minne over henne.