- Det er nesten blitt litt for naturlig for meg å prate, sier bystyrepresentant og tidligere AUF-leder Ellen Reitan, med en latter. Men politikeren plaget ingen med snakking i barneskolen. På foreldremøter lurte lærerne på hvorfor hun ikke ville si noe i klassen. Prøvene viste jo at hun kunne stoffet.
LES OGSÅ : - Lytt til de tause barna (Pluss)
Unngikk lærerens blikk
- Jeg var veldig opptatt av å være flink. I timene var jeg stille for å få med meg alt læreren sa. Respekten for autoritetene var stor. Når læreren stilte spørsmål, ville jeg ikke svare hvis jeg ikke var 120 prosent sikker på at det var riktig. Før jeg følte meg sikker, hadde en annen svart før meg. Hvis ingen svarte og læreren så utover klasserommet, unngikk jeg alltid å møte lærerens blikk.
- Hadde du dårlig selvtillit?
- Kanskje. Jeg var redd for å svare feil. Det virket ikke som andre brydde seg om de bommet.
En annen hjemme
Selv om læreren etterlyste muntlig aktivitet, tok ikke Reitan det så alvorlig, det å svare riktig på prøvene var mye viktigere. Hjemme var hun en annen, hun hadde alltid et eller annet som måtte diskuteres.
- Hjemme tok jeg min plass, men ikke på skolen. Jeg ble aldri mobbet for at jeg var stille. Vi var en jentegjeng som hadde den samme introverte oppførselen. Sammen pratet vi, men ikke i timene.
Ble sjefete
Ellen Reitan likte ikke å lese høyt. Som andre fremførte hun ting for klassen, men hun likte det ikke. Men når det kom til gruppearbeid ble hun aktiv.
- I en gruppe var jeg ikke redd for å prate, og ble fort sjefete. Jeg var så opptatt av at det skulle bli bra at det overstyrte ønsket å om være stille.
Slo på lyden
Den store forandringer kom på slutten av åttende trinn.
- I ungdomsskolen kom jeg sammen med helt andre elever, og den gamle jentegjengen var ikke der lenger. Jeg fikk en bestevenninne som pratet som en foss, også i timene. Samtidig var hun skoleflink. Det utviklet seg til en slags intern konkurranse om å være best og mest aktiv. Hvis kontaktlæreren min fra barneskolen og ungdomsskolen hadde snakket sammen om meg, ville de ikke trodd det var samme person.
- La andre slippe til
- Da jeg kom på videregående snakket jeg så mye at læreren ba meg la de andre få litt plass også, forteller Ellen Reitan.
Jenta som hadde vært så stille, ble den utadvendte kvinnen som ble leder i AUF i Trondheim og i dag sitter i bystyret for Arbeiderpartiet.