Før sommeren kan det bli tatt beslutninger som innebærer at det skal bygges veier, kraftturbiner, vindmølletårn og strømledninger for 20–25 milliarder på Fosen, i Snillfjord og på Frøya. I juni blir det avklart om en stor del av dette skal bygges ut. Da har Statkraft varslet investeringsbeslutning i Fosen Vind AS, der det statlige kraftselskapet er største eier. Hvis Statkraft sier ja, vil det åpne også for andre vindprosjekt på Fosen og for den planlagte strømkabelen fra Namsos, via Fosen til Trollheimen.
Det hefter fortsatt mange «dersom» og «hvis» ved planene om å bygge ut vindkraft på Fosen. Om fortegnet er pluss eller minus er avhengig av om man er for eller imot. Skeptikerne peker på at store naturområder blir rasert, at det reduserer beiteområdene for reindriften, at energien blir subsidiert og at vindkraften vil bli eksportert, siden det er overskudd på kraft i Norge.
Når perspektivet dreies, ser vi konturene av en av Europas største vindparker. Hvis det blir bygd ut på Fosen, vil det bli det største industriprosjektet noensinne i Trøndelag. På Fosen og i Snillfjord vil bygging innebære sysselsetting og økt omsetning for internasjonale leverandører og for den lokale coopen, overnattingsbedrifter, bedrifter som leverer betong, entreprenører og for resten av verdikjeden frem til den første gigawattimen er produsert. Når investeringene er gjort, vil driftsfasen gi arbeidsplasser i områder der det noen steder er tynt med annen næringsvirksomhet.
Storsamfunnet, det vil si staten som konsesjonsmyndighet, har avgjort at hensynet til kraftutbygging skal gå foran verneinteressene i disse kystnære områdene. Når det endelige slaget om vindkraft likevel står i 2015, skyldes det at det er nå kraftselskapene må bestemme seg for om de våger å investere penger. Det er nå eller aldri.
Beslutningen om Fosen er ikke bare et valg mellom ja eller nei til storskala landbasert vindkraft på trøndelagskysten. Det er også en syretest for norsk energipolitikk. Etter at Norge i 2012 ble med Sverige på ordningen med elsertifikater for fornybar energi, har norske strømkunder subsidiert svensk kraftutbygging med om lag 16 øre per kilowattime. Årsaken er at det har vært fullt skyv i bygging av vindkraft i Sverige, mens det nesten ikke er blitt bygd noe i Norge.
For å få subsidier via elsertifikatene, skal kraftproduksjon være i gang før 2020. Regjeringen har åpnet for å se på tidsfristen på nytt. Likevel er kraftbransjen så sent ute, at hvis beslutninger ikke tas i 2015, vil det kanskje aldri bli noen storstilt norsk vindkraftutbygging. Mange beslutninger henger sammen, og det tar tid å bygge ut vindmøller, infrastruktur og sentralnett.
Flere ting trekker i retning av at Statkraft vil si ja. Før jul ga regjeringen selskapet ekstra finansielle muskler til store investeringer. Fosen og Snillfjord blir nevnt som eksempler på hva Statkraft skal bruke pengene til. Videre har regjeringen varslet at den vil vurdere å innføre skatteregler som vil gjøre investeringer i vindkraft like lønnsomt i Norge som i Sverige.
Det er derfor ikke lokale naturinteresser og globalt klima som avgjør om vindkraft skal være noe stort og kraftfullt, eller om det skal forbli en umerkelig «smyger». Det som kan vippe beslutningen den ene eller andre veien, er noe så kjedelig som avskrivningsregler for kraftverk.