Og da handler ikke alvoret om at det kan bli forbudt å hjelpe mennesker i nød. For det kjenner jeg meg trygg på at mine medmennesker vil fortsette å gjøre. Noen med enda større iver enn før. Og nye vil komme til. Folk vil stå opp for den sjølsagte retten det er å hjelpe, å gjøre sitt, gi et bidrag, gjøre en forskjell. Enten tiggeren er en nabogutt med knekk i knea som bommer penger til bussen, eller den knelende kvinna med lange skjørt. Så slik sett, kan det hende vi vil se en positiv effekt av regjeringas forslag om å straffe de som medvirker til tigging like hardt som de som faktisk tigger, «organisert eller generell», som lovforslaget deler opp i. Folk vil kjenne det nødvendig å vise medmenneskelighet og sivilt mot.
For folk flest liker faktisk ikke å få sin handlefrihet som medmenneske innskrenka. Derfor står folk opp. Derfor sa den frivillige i Vår Frue i morges, som stod midt i serveringa av brødskiver til tjue fattige tilreisende sammen med en god porsjon norske borgere: «Dette er bare skammelig. Sånn vil vi ikke ha det.» For dette blir forstått som et tiltak for å kriminalisere medmenneskelighet, og det bidrar ikke til et varmere samfunn, tvert i mot. Og jeg har enda til gode å se noen rekke handa opp for et kaldere samfunn. Det er også noe djupt uetisk i å gjøre det straffbart å hjelpe. Varselklokkene ringer. Hva slags samfunn er vi på vei mot?
Det er forbudet mot tigging det dreier seg om. Forbudet mot retten til å be om hjelp. Forbudet mot å vise fram sin nød eller misere eller utsatthet, og at det i hovedsak blir retta mot Europas mest diskriminerte folk – romafolket. Dette djupe alvoret kan vi ikke snu ryggen til, eller fnise bort i velplassert politikerforakt. I erkjennelsen av stigmatiseringa og diskrimineringa og utenforskapet, er romafolket gitt et eget vern i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Det er her alvoret ligger. Og det er her et forbud mot tigging blir ufattelig tafatt som svar på vår felles europeiske oppgave og utfordring. Vi er forplikta på å minske diskriminering og stigmatisering, ikke øke den ved å kriminalisere forsøket på å skrape sammen til livets opphold. Det er svært kort tilbake til tankegodset bak «Sigøynerparagrafen» fra 1927, og Holocausts utrenskning.
«Tiggereffekten» har de siste dagene gitt seg utslag i virtuelle aksjoner, som profilbilder på Facebook med teksten «jeg er en tigger». Folk melder at de fyller lommene med tiere og matpakker til utdeling. Noen setter seg ned ved siden av tiggere og markerer solidaritet. Og alt dette heier jeg på. Men ikke minst heier jeg på alle dem som deler i det stille. Som ved sin væremåte og sine handlinger forteller at byen vår og samfunnet vårt må tåle menneskenes nød og utsatthet, vi må tåle det som medmennesker – sjøl om både vår egen tilkortkommenhet og vår egen rikdom griner mot oss og gjør oss uvel. Dette grelle, ubehagelige, er det vår plikt å tåle. Mens vi finner gode tiltak. Og vi har en forpliktelse til å møte menneskers nød på en skikkelig måte, sjøl om vi ikke kan løse all verdens fattigdom. Det handler om anstendighet. Om å klare å se seg sjøl i speilet om morran. Om å se for seg hva du svarer ungen eller barnebarnet som spør hvorfor noen sitter på kne på gata med en kopp foran seg.
Men djupest sett handler det om å erkjenne den avhengigheta vi blir født inn i verden med, men som vi skyver unna. Jeg ble født som en tigger. Fullstendig utlevert til menneskene rundt meg. Som heldigvis svarte på ropet mitt om hjelp, som ga meg mat, verna meg, kledte meg, varma meg. Og er jeg heldig, lever jeg lenge nok til at jeg kan gå ut av verden på samme måte.
siv.limstrand@bymisjon.no