Spørsmålet kan med god grunn reises etter de siste ukenes oppslag om St. Olavs Hospital. Et sykehus der leger og sykepleiere bruker mye av sine krefter til å jakte på ledige senger, der planlagte operasjoner ofte blir utsatt, der pasienter opplever å bli skrevet ut for tidlig, der kapasiteten er sprengt og der eldre, ferdigbehandlede pasienter ikke har et tilbud å bli skrevet ut til.

Problemene synes ingen ende å ha for det som skal være juvelen i midtnorsk helsevesen. Et moderne, avansert universitetssykehus som skal behandle de sykeste fra hele Midt-Norge, og som i tillegg fungerer som lokalsykehus for Trondheim og kommunene rundt byen. Et sykehus der ansatte opplever en hektisk hverdag på et overfylt sykehus, der pasienter føler at de er i veien og opptar senger for andre syke, og der pasienter ofte må reinnlegges etter å ha blitt skrevet for tidlig ut. Mangel på en ledig seng kombinert med dårlig kommunikasjon var de tragiske omstendighetene da en pasient i fjor døde etter det fylkesmannen karakteriserer som uforsvarlig behandling.

Sykehuset har til tider et belegg på over 100 prosent. Man kan spørre hvordan det er mulig på et sykehus som er bygget uten korridorer med plass til det norske fenomenet korridorsenger. Helse- og omsorgsminister Bent Høie sa før helgen at plassmangel preger norske sykehus for tiden. Sykehusene er fulle. Da må noe være alvorlig galt og det bør bekymre statsråden. Enten er tallet på sengeplasser i norske sykehus altfor lavt ut fra behovet i befolkningen, eller det må være noe med logistikken som gjør at det oppstår korker.

Begge deler er trolig tilfelle. Den planlagte nasjonale helse- og sykehusplanen til regjeringen må finne svarene.

Ledelsen ved sykehuset på Øya har ett svar på spørsmålet om hva som er galt. De bedyrer at sykehuset er stort nok, og de skal ta nye senger i bruk for å øke kapasiteten. Problemet er kommunene, særlig Trondheim, som ikke er raske nok til å ta hjem sine eldre, ferdigbehandlede pasienter. Ti prosent av sengene er til enhver tid opptatt av pasienter som skulle hatt et tilbud i den kommunale omsorgstjenesten. - Slik kan vi ikke ha det, sa administrerende direktør Nils Kvernmo nylig til Adresseavisen. St. Olav er ikke noe sykehjem.

Rødgrønne politikere i Trondheim skyter tilbake mot sykehuset. De skriver ut pasientene altfor tidlig, sa bystyrerepresentant Rune Olsø (Ap) nylig til Adresseavisen. Legevaktlege Nils Ivar Leraand er enig. Han beskrev forleden et sykehus som er i overkant effektivt. Folk skrives ut for tidlig, mener han: - Grensen for utskrivning går sannsynligvis ved om pasienten overlever når han kommer ut.

Den krasse beskrivelsen forteller alt om et system som er hardt presset i alle ledd. De som jobber på sykehuset, pasientene, legene, omsorgssektoren i kommunene som ikke klarer å ta imot alle pasientene raskt nok og som også føler seg presset. Diskusjonen har til nå vært en ping-pong-debatt der ansvaret for problemene legges på motparten. Noen løsning er det ingen av dem som har.

Mange skylder på samhandlingsreformen som årsak til elendigheten. Men problemer med eldre, ferdigbehandlede pasienter som ikke kom seg videre ut i omsorgstjenesten, har eksistert lenge før reformen trådte i kraft. Trang økonomi og mer poliklinisk behandling er årsakene til at sengekapasiteten i sykehusene er knappest mulig. For dårlig utbygging av omsorgstilbudet i kommunene er en annen årsak. Fordi mange pasienter i dag er sykere enn før når de skrives ut, trenger de sykehjemsplass.

Hva som er høna og hva som er egget i denne problematikken, avhenger av øynene som ser. Den som må skjære over den gordiske knuten, er til syvende og sist helseministeren. Han har ikke all verdens tid. Det handler om pasientenes tillit til sykehusene. Den er livsviktig.