Nå konkurrerer de i Falun. I 2021 er fortsatt Therese Johaug, Tomas Northug, Niklas Dyrhaug og Jørgen Graabak i «konkurransedyktig» alder, det vil si yngre enn Marit Bjørgen er i dag. De kan være med og kjempe om medaljer i Trondheim dersom byen lykkes med å få mesterskapet hit. Trolig kan hjemmebanen være en viktig motivasjonsfaktor som gjør at de vil fortsette skikarrieren.
Allerede 1. mai må prosjektleder Guri Hetland sende inn den foreløpige søknaden som varsler FIS, det internasjonale skiforbundet, om at Trondheim vil arrangere ski-VM i 2021. Dagen etter får vi vite hvilke byer som blir konkurrentene.
Et nytt verdensmesterskap i Trondheim, 24 år etter suksessen i jubileumsåret 1997, kan bli en fantastisk opplevelse både for alle som deltar, for publikum, trøndere og for alle tv-seere i vår lille skiverden. Men arrangørene har mislyktes dersom det blir med det. En to uker lang happening i Granåsen må bare bli klimaks i en langvarig opptur for regionen.
Guri Hetland og de andre som er sentrale i arbeidet med å få VM til byen, går så langt som å si at selve arrangementet er det minst viktige. Det er aktiviteten og prosjektene på vei til og i kjølvannet av VM som teller mest og som gjør at det er forsvarlig å bruke 800 millioner kroner på å gjennomføre dette løftet.
Et av eksemplene som blir trukket frem, er visjonen om å gjøre Granåsen til forskningslaboratorium for snøteknologi. Alle som driver med internasjonal skiidrett og alle som er glad i å gå på ski, er bekymret for klimaendringer og snømangel.
Derfor har forskere fra NTNU og Sintef satt seg som mål å lage snø i plussgrader – på en miljøvennlig og klimanøytral måte. I utgangspunktet høres det nesten like krevende ut som å mette fem tusen med fem brød og to fisker. Men selv om forskerne må benytte mer jordnære metoder enn Jesus, har teknologimiljøet i Trondheim forutsetninger for å lykkes, både med snøprosjektet – og med forskning som bidrar til å redusere selve hovedproblemet, den globale temperaturøkningen.
Dette viser hvordan utsiktene til et ski-VM i Trondheim kan trigge et potensial og utløse ideer som allerede ligger latent. Trondheim og Trøndelag har mange potente miljøer innenfor forskning, næring, helse, miljø og kultur. På flere områder er landsdelen i spiss nasjonalt. Dersom VM kan være katalysatoren som utløser samarbeid og kreative kjedereaksjoner, har vi en unik mulighet.
Et annet eksempel er ideen fra NTNU og paraplyorganisasjonen Nxtmedia om å bruke ski-VM til å vise frem «state of the art» når det gjelder multimedia, sensorteknologi og digital historiefortelling. Enda et eksempel, i en helt annen gate, er samarbeidet med «Oi – Trøndersk mat og drikke» som blant annet driver Trøndersk Matfestival. De skal være med VM-prosjektet helt fra søknadsfasen.
VM-organisasjonen bør fortsette med å knytte nettverk av trønderske miljøer som står på egne ben, men som kan løfte seg selv og andre ved å plassere seg inn i «VM-magnetens» kraftfelt.
Og ingen har sagt at potensialet bare handler om teknologiske nyvinninger, kommersielle gevinster eller helsefremmende mosjon. VM bør kunne bli et utgangspunkt for spennende kulturprosjekter og ikke minst inspirere til konstruktiv debatt om hva vi vil med Trondheim og Trøndelag.
Granåsen må få en oppgradering for å kunne arrangere et ski-VM i 2021, men det skal ikke bygges mer nytt enn nødvendig. Bakkene og løypene kan stort sett brukes som de er. Visjonen for utbyggingen er at Granåsen skal bli et moderne «hverdagsanlegg». Det innebærer at man ikke bygger for VM alene, men for å dekke det daglige behovet til mange idrettsgrener og for vanlige mosjonister, sommer som vinter. For eksempel vil en ny, innendørs fotball- og idrettshall fungere som mediesenter.
På samme måte vil utbedring av veier og kommunikasjoner handle om å framskynde prosjekter og dekke behov som allerede er der, uavhengig av VM.
VM-komiteen hevder at det å bruke mesterskapet til å fremme folkehelse og fysisk aktivitet hos barn og unge, er mye viktigere enn å legge alt til rette for toppidrettsutøverne. Ingen er i tvil om at Trondheim klarer å arrangere et flott skimesterskap, men arrangørene har gitt seg selv mer ambisiøse suksesskriterier.
Derfor har Trondheims bebudede VM-søknad blitt møtt med forbausende lite motbør, snarere unison entusiasme. Bystyret har gitt enstemmig klarsignal, og idrettens organer. Fallhøyden er stor, men den brede og offensive tilnærmingen vi er vitne til, er både klok og smart.
Ordføreren fikk frysninger da skitinget sa ja
Jubileumsåret 1997 ble et gyllent vendepunkt for identitet, selvfølelse og utvikling takket være en svært vellykket sammenkobling av ulike begivenheter og arrangementer. Vi fikk en opplevelse av at «alt skjedde». VM-arrangørene tenker åpenbart på samme måte.
Kronikk: VM vil styrke identiteten
Alle vi som opplevde VM på ski i 1997, husker de eventyrlige dagene i Granåsen. Det handlet ikke bare om norske medaljer. Det handlet om 50000 tilskuere som ble fraktet frem og tilbake med forbløffende effektivitet, som heiet like mye på finner og russere – og som ventet i en time på makedonieren som kom sist i mål på femmila.
Som på Lillehammer i 1994 og i Oslo i 2011, viste vi den internasjonale skiverdenen hvor det egentlige skipublikummet finnes. Når arrangementet, av idrettspolitiske grunner, sendes ut av Norden, blir det stusslige saker.
Fremfor alt fikk vi en sammenhengende folkefest, med medaljeseremoniene på Torvet og den magiske stemningen i byen etterpå. Gatene, kafeene og restaurantene sydet av folk, musikk og latter. Trege trøndere var hensatt i en euforisk sjokktilstand. Aldri, verken før eller senere, har vi opplevd noe lignende i Trondheim sentrum på kveldstid midt på vinteren.
Forventningene til 2021 (eller 2023 eller 2025 dersom Trondheim ikke når opp i første runde), er bakteppet som gjør det mulig å samle alle gode krefter i landsdelen om et veritabelt løft. De nærmeste årene vil vise om dette bare blir et luftslott av forhåpninger, eller om vi får virkelige resultater.
Uansett er det sikkert at ski-VM er for viktig til å kunne overlates til de som løper fort og hopper langt med ski på beina.