I Stortingets vandrehall var det ingen i opposisjonen som fremmet krav om mistillit mot ansvarlige statsråder eller hele regjeringen, etter de ekstraordinære redegjørelsene om terror i går. Men utfallet av den parlamentariske terrorprosessen som nå starter for alvor, er på ingen måte gitt. Grunnlaget for mistillit mot flere statsråder eller hele regjeringen, har i etterkrigstiden aldri vært sterkere. Selv om statsminister Jens Stoltenberg i går fremholdt en historisk beklagelse, endrer ikke det hans overordnede ansvar for alt som var vedtatt, men ikke gjennomført.
De borgerlige partiene holder døren åpen for at noen kan bli stilt til ansvar, men ingen tar til orde for mistillit nå. Riksrett er det bare så vidt noen tør å hviske om i krokene, og det er på rådgivernivå. I Stortingets omtale av riksrettsordningen heter det: Statsrådene kan blant annet straffes for ikke å gjennomføre tiltak. Det er nøyaktig det flere statsråder har gjort. Ikke gjennomført. Heller ikke statsministerens skjønte alvoret før terroren, og innrømmet etter redegjørelsene i går at han nok tilhører beslutningskulturen 22. juli-kommisjonen fastslår må endres. Likevel blir han sittende, fordi han ser på seg selv som den beste til å rydde opp i alle feilene han selv og hans regjering har gjort.
Forutsatt at de rødgrønne holder sammen frem til valget neste høst, vil mistillit naturligvis ikke føre til noe, siden de har flertall. Men det er ikke like åpenbart som før at de henger sammen, fordi terroren vil komme til å prege den politiske debatten både vinter og vår, og vel så det. Det betyr at SV og Senterpartiet, som står litt under og litt over sperregrensen, verken får oppmerksomhet eller saker å markere seg på. Statsbudsjettet vil handle om terror mer enn veiplaner og skole, miljø og helse. SV og Sp vil enda mer enn før stå tomhendt igjen, mens Arbeiderpartiet må kjempe for sin status som styringsparti.
Riksrett er i årevis blitt ansett som en antikvarisk løsning på politiske situasjoner. Men takket være blant annet Carl I. Hagen, ble riksrettsinstituttet modernisert i 2007. Det var en direkte følge av Fritz Moen-saken, der privatetterforsker Tore Sandberg anmeldte tre høyesterettsdommere. Den saken førte ikke frem. Men riksretten ble tilpasset vår tid, blant annet fordi det sterke politiske preget ordningen hadde, ble tatt bort. Foreløpig er det ingen politikere i Stortinget som vil nærme seg problemstillingen, men tiden kan snart bli moden for å tenke tanken.
Alle kan se at den politiske situasjonene neppe gir åpning for tøffe reaksjoner mot en flertallsregjering. Dessuten er heller ikke de borgerlige interessert i krise kort tid før valget. Derfor var de første reaksjonene på redegjørelsene i går forholdsvis moderate. Opposisjonen ser frem til å kunne stille regjeringen til veggs jevnt og trutt i tiden frem til valget. Men Stortinget gjør galt verre dersom også de parlamentariske verktøyene svikter. Terrorrapporten Stoltenberg prisverdig ba om og har lagt til grunn, viser at regjeringen til de grader har sviktet og gjort de groveste feil. Ender Stortinget med å sette taktiske hensyn foran grunnleggende parlamentariske prinsipper, blir det de folkevalgte som svikter i en dypt tragisk sak rettsstaten, granskerne og de pårørende har håndtert eksemplarisk.
Grunnlaget er der. Nå er det Stortingets tur til å bestå prøven.