Vi kan håpe på en frisk debatt på idrettstinget lørdag, for det fortjener et så viktig tema. Men avstemmingsresultatet er gitt på forhånd. Høydehuset i Trysil får stå ubrukt av norske utøvere i mange, mange år til.

Den dagen skiforbundet bestemte seg for ikke å stille seg på bak kravet om å åpne for norsk bruk av høydehus, var slaget i realiteten tapt. Og da sykkelforbundet bestemte seg for å slå følge, smalt døren til høydehuset igjen med et smell.

Les flere kommentarer fra Kjetil Kroksæter her

Nå står friidrett og skiskyting igjen med en ganske dårlig sak og enda dårligere ryggdekning. For motstanden mot høydehus er tydeligere og bedre begrunnet enn da forbudet ble innført i 2003. Den gang var det en kamp på kniven som ga motstanderne en hårfin seier.

Tilhengerne må gjerne argumentere med at norske utøvere må få de samme mulighetene som andre. Og det gjør for eksempel Henrik Ingebrigtsen for alt det er verdt når han får snakket til folket på tv. Ole Einar Bjørndalen argumenterer også så godt han kan, men er det ikke bemerkelsesverdig få av våre beste utøvere som etterlyser høydehus?

Ser man norsk idrett i et lengre perspektiv, har vi vel knapt noensinne gjort det bedre enn etter høydehusforbudet. Og det er ikke sant som de sier at vi er alene i verden om forbud. Italia har sluttet seg til oss.

Og vi kan bli flere. Akkurat nå har vi en gylden anledning til å få stoppet all denne eksperimenteringen med kunstig luft og gasser. Og det er det som bør bli fasiten på idrettstingets vedtak. Nå blir nemlig Norges kulturminister Europas representant i Wadas styre og hun har dermed en strålende mulighet til å påvirke til et internasjonalt forbud.

Wada vurderte i 2006 å innføre forbud, men landet på den andre siden. Etter russernes tvilsomme bruk av gass under Sotsji-OL la Wada umiddelbart ned forbud mot den slags. Nå kan tiden være inne til å flytte idretten ut av denne gråsonen.

Hvorfor vender ski og sykkel ryggen til høydehusforkjemperne når de driver idretter hvor høydetrening antas å ha en positiv effekt? Dette blir ren spekulasjon fra min side, men jeg vet at de to idrettene har kjent på ubehaget med dopingavsløringer. Den som har opplevd å være uglesett og mistenkt har ikke lyst til å bevege seg inn i gråsonen. Brent barn skyr ilden.

Fra beretningene rundt Lance Armstrongs manipulerte sykkellag vet vi at høydehus ble brukt som forklaring på unormale blodverdier. De brukte epo, men skyldte på effekten av høydehus.

Først og fremst er bruk av høydehus et etisk dilemma. Idrettsmedisinsk råd, som har en solid faglig, etisk og sportslig sammensetning, er krystallklar. Høydehus er problematisk fordi utøveren krysser en viktig grense. Det «krever ingen oppøvelse av ferdighet eller innsats ut over å fysisk være tilstede i et rom/telt og slå på en bryter».

Høydehussaken er et av mange verdispørsmål som truer idrettens anseelse. Bør ikke neste generasjon utøvere slippe å se deres forbilder i kunstige innretninger eller med oksygenmaske ved idrettsarenaen? De opplever nok utstyrsjag om de ikke skal utsettes for teknifisering også.

Dette handler om hvordan norsk idrett ønsker å fremstå for den oppvoksende generasjon. Idrettsstyret sa nei til gråsonen. Et tydelig verdivalg.