Det er tiende gang «Trua og saltet» settes opp ved Garstad kirke på Vikna, og etter premieren for jubileumsårgangen fredag ettermiddag er det lett å skjønne hvorfor dette er blitt en tradisjon som samler to tusen publikummere hver sommer.

Forestillingen har det meste. Solid lokal forankring, historisk sus og tidløs appell, stort alvor og lettbeint humor, storslått tablåer og lekre detaljer, flotte sangnumre og ettertenksomme stunder. Velkoreograferte barn og sauer som breker når det passer best, og av og til dårligst.

Hele handlingen foregår på Garstad «kirkebakke», som er fjæra Garstadvågen før og etter høymessen en søndag i 1802. Det er forkynnelse og brennevinssalg, skatteinnkreving og kunngjøring av ekteskap, smålige intriger og rævkrok. Forfatter Torvald Sund har skapt tydelige personer og tydelige konflikter som er forsterket av en rekke dyktige regissører – nå sist i år med Paul Ottar Haga. «Trua og saltet» foregår i krise- og brytningstid.

Kong Fredrik sender landets unge menn i krigen, det er dårlige tider – og folket venter på at silden skal komme for å stille sulten og redde handelsvirksomheten. Men hva hjelper sild om de ikke har salt? Presten får stadig mer makt, både åndelig og verdslig, men nyter stadig mindre reell respekt blant befolkningen.

Så kommer lekpredikant og opplysningsmann Hans Nielsen Hauge (Hallvard Haugen) til kystsamfunnet. Han besnærer befolkningen med sin forfriskende forkynnelse og ikke minst med sine evner som saltutvinner. Han utfordrer den lettere arrogant presten (Bentzen), som setter lensmannen på ham. Den andre hovedkonflikten i stykket er skjebnen til «Dåret» (Aud Kristine Horseng) som forgjeves prøver å få døpt sin uekte sønn i kirka. Hennes far «Jarnhesten» (Tore B. Granås) er ikke til stor hjelp. Han er mest opptatt av å følge det lille samfunnets skrevne og uskrevne regler, som å hoppe av båten på rett side og å stå opp på morgenen for å gjøre et realt dagsverk. Granås som «Jarnhesten» er en lykke for forestillingen, den enkle og aggressive rolleskikkelsen tilfører stykket solide doser energi,

Det skikkelig store tredimensjonale scenebildet blir utnyttet til fulle, til vanns og til lands i den blikkstille vika. Det er vakkert når åretakene til en enslig robåt er det eneste som bryter stillheten, og det er strålende flott i fellesnumrene med mengder av ungt, imponerende koordinert talent i sving over hele stranda. Stykket har fin dynamikk og flyt, oppsetningen sovner aldri hen og blir heller aldri masete.

Selve sanginnslagene er mer ujevne, men stort sett bra. På premieren var de noen lydproblemer som sikkert kan justeres inn. Det mest irriterende er «bokslyden» på musikken. Hva er vitsen i å investere i et levende orkester med musikere på høyt profesjonelt nivå når det fortoner seg som musikken er ferdiginnspilt? Dette må det gå an å gjøre noe med.

Ellers er det ikke mye det er behov for å rette på. Riktig nok kunne vi nok ønsket at Hallvard Haugen hadde fått mer å spille på som Hans Nielsen Hauge, som er mer en sjablong enn de andre hovedrollene i stykket. En kan også si at Torvald Sunds tydelighet i personer og konflikter i perioder kan bikke over i overforenkling.

Men hvor stor dybde kan en forvente, eller for så vidt ønske, av et historisk spel i en kystidyll som varer i en time og et kvarter?

Det publikum får, er moro og alvor, sjarm og energi og buskspill og finsang – og en slutt som er befriende lykkelig på samtlige nivåer og detaljnivå.