Mens begivenhetene pågår er det ikke alltid lett å se at det skrives historie. Men denne uken har det ikke vært vanskelig. Det er verken svulstig eller overdrevet når politikere og observatører verden rundt har slått fast at utfallet av presidentvalget i USA er historisk. Ikke bare fordi Obama har en annen hudfarge enn de 43 som har væ rt president i USA før ham. Men også fordi han bringer med seg en annen måte å tenke på. Et paradigmeskifte, heter det på fint.
Om Barack Obama (47) blir en president for historiebøkene, kan strengt tatt vurderes først når han og hans administrasjon har vist hva de og den nye politikken duger til. Likevel er det ingen tvil om at han bringer med seg veldig mye nytt når han sammen med sin kone Michelle (44) og barna Malia (10) og Sasha (7) flytter inn i Det hvite hus. Noen hevder at hudfargen ikke har noen betydning. Det er både rett og galt. Rett fordi Obama ikke én gang i valgkampen selv har spilt på hudfarge, og fordi mange i USA mener at hudfarge ikke spiller noen rolle. At det også er galt ble dokumentert av de mange gledesscener og sterke fø lelser da valgresultatet var et faktum. Selvsagt er det jubel når en politiker vinner et valg. Men entusiasmen rundt Obama ligner mer på den som blir popstjerner og vekkelsespredikanter til del. Derfor skal gledesscenene også skrives på kontoen for at mange svarte fø ler at de har fått nytt håp og den verdigheten de aldri har fø lt og respekten de aldri har opplevd. Når Obama også greier å vekke følelser blant hvite og andre amerikanere, viser det at USAs nye president har et bredt register. En ting er at han er både svart og hvit og både ung og gammel. Han har også med seg nye ideer. En ny måte å tenke på. Så kan det diskuteres om det er ideene som er nye, eller om det bare er gammelt tankegods i blendende flott innpakning. Talegavene er udiskutable. Seierstalen han holdt i Grant Park i Chicago føyer seg til en edel og kort liste av store taler. Den vil bli referert, sitert og brukt.
WEB TV: Se og hør Omamas tale
Men Chicago-talen og budskapene hans i valgkampen signaliserer at han også har noe på hjertet som dels er nytt og som dels er rett budskap til rett tid. Finanskrisen har vist at det må skje noe med mekanismene som gjør at noen blir ufattelig rike og vinner enten konjunkturene går opp eller ned. Det handler også om rett tid når han med en overvekt på syv million stemmer vinner over partikollegaen til George W. Bush. Budskapet om change har gått rett inn. Det har vært lettsolgt til alle som økonomisk og sosialt har det vanskeligere i dag enn for åtte år siden, eller alle som er berørt av krigene, særlig den i Irak. Men igjen peker retorikken fra Obama lenger enn de håndgripelige fakta i økonomien eller i Irak. Bush - og dermed også USA - fremsto som ekskluderende og bygde opp fiendebilder. Obama legger an en tone der trangsyn viker for samarbeid, håp og drømmer. Og at vi får det til. «Yes we can» er et uslåelig mantra. Det vil ikke gå lang tid før fremtidstroen og viljen til å løse uløselige oppgaver får et navn: «Obamaismen», kan det bli. Ut av den vil det vokse stolthet. Etter hvert som årene har gått og begivenhetene har utspilt seg under Bush junior, har det ikke vært uvanlig å møte amerikanere som skammer seg over sitt land. De kan igjen rette ryggen og være stolte. Også mange som ikke er amerikanere elsker dette fascinerende landet, som ikke er ett land, men mange og med mange kulturer og uttrykk. Jens Bjørneboe skrev i 1966 sitt kjente essay «Vi som elsket Amerika». Etter Obamas valgseier går det an å si det høyt i presens - vi som elsker Amerika.
Det er bare ett fjell som er større enn oppgavene, og det er forventningene. Den nye presidenten vet det bedre enn noen annen. Optimismen kan ende i forventninger og stoppe der. Da har Obama, velgerne og resten av verden en lang og tung jobb å gjøre. Men tro på fremtiden kan også smitte over i handling. Da vil håpet om forbedringer i seg selv bli en voldsom kraft. Amerikanere er ikke akkurat kjent for å legge seg på latsiden når det er noe de vil. Nasjonen har en utenlandsgjeld så stor at det er vanskelig å fatte. Men organisering og næringsliv i USA er i utgangspunktet et velsmurt maskineri. Det gjør at USA kan få et kraftig økonomisk skyv ut av ord som håp, drømmer, verdighet og stolthet.
