Det var franskmenn og franske jøder som ble drept i Paris. Det var en dansk regissør og en dansk jøde som ble drept i København. Etter anslagene i Paris sa «alle» at de var Charlie, i solidaritet med de drepte i karikaturmagasinet Charlie Hebdo. Etter helgens drama i Danmark, sier mange i solidaritet med danskene at de er danske. Men ingen sier at de også er jøder.

Det kan skyldes at disse terrorangrepene rammet hele landet, Frankrike og Danmark. Det handler ikke først og fremst om etnisitet eller religion, men om nasjonalitet. Likevel er det grunn til å spørre om det føles litt mer fremmed å si «Jeg er jøde», i solidaritet med de jødiske samfunnene i de to landene som mistet medlemmer. Hvorfor skulle det i tilfelle være vanskeligere?

Det er et ubehagelig spørsmål å stille, og det er enda mer ubehagelig å prøve å svare på det. Det er lettere å si noe generelt om utbredte holdninger til jøder. Antisemittisme oversettes i ordbøkene direkte til hat mot jøder, selv om også arabere rent etnisk hører til de semittiske folkeslagene. 70 år etter 2. verdenskrig og Holocaust, der mer enn 6 millioner jøder ble utryddet, finnes det fortsatt utbredt hat og fordommer mot jøder, ikke minst i Europa. Også i Norge.

I 2012 presenterte Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) en undersøkelse som viste at 12,5 prosent av befolkningen har utpregede fordommer mot jøder. Det er mye, men tallet er lavere enn i en del andre europeiske land. 19 prosent av de spurte støttet påstanden «Verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser», mens 26 prosent mente at «Jøder ser på seg selv som bedre enn andre».

Dette er grunnleggende teorier i det grumset av antisemittisme som i århundrer mer eller mindre har dormet i det norske samfunnet. Mange har spurt seg hvordan «gode» nordmenn uten tilknytning til nazistene under krigen kunne bidra til at norske jøder ble deportert til konsentrasjonsleirene i Tyskland. Hos oss hadde i følge Grunnloven av 1814 jøder ikke adgang til riket helt frem til 1851. Antisemittismen har ligget der, og den er her fortsatt. Den gir seg også utslag i at medlemmer av de mosaiske trossamfunnene i Trondheim og Oslo rapporterer om en økning i trakassering. Mange norske jøder unnlater i dag å vise seg med jødiske symboler.

Undersøkelsen fra 2012 viste imidlertid at de som var kritiske til jøder, hadde enda sterkere fordommer mot muslimer, somaliere og romfolk. Er du først kritisk til fremmede folkeslag, skjærer du alle over en kam, kan det se ut til. Videre gikk det frem at de som hadde de sterkeste antisemittiske holdningene, også var svært kritiske til staten Israel. Mange mener at mye av dagens antisemittisme i Europa skyldes nettopp konflikten i Midtøsten. Samtidig viste undersøkelsen til HL-senteret at et flertall av de israelkritiske ikke hadde antisemittiske holdninger. De klarer å skille mellom staten Israel og jødiske individer.

Det som ikke er undersøkt, er holdningene til norske muslimer. Det er ikke usannsynlig at antisemittismen her er enda mer utbredt enn hos nordmenn generelt, særlig ut fra synet på Israel/ Palestina-konflikten. Historisk sett ble jøder behandlet bedre i muslimske samfunn enn i kristne samfunn, blant annet var det osmanske riket på mange måter et fristed for jøder. Slik er det ikke alltid lenger. Det bør være et interessant forskningstema å se nærmere på antisemittiske holdninger i muslimske miljøer i dag.

Ledende muslimer i Trondheim tok i gårsdagens utgave av Adresseavisen avstand fra terroraksjonen i København. Det er uekte muslimer som bruker religionen til å begå terrorhandlinger, mener de. Det er bra at de sier det. Men tar de like klart avstand fra antsemittiske holdninger i sine egne miljøer?

Det bør de gjøre, skal de ha troverdighet.