Dramaet i går kveld viser hvordan KrF-lederen balanserer på stram line i sitt eget parti. Uten klare svar om KrFs hjertesaker i dag, har han ikke partiets ryggdekning for å gå videre. Knut Arild Hareide har det tøft både ute og hjemme. KrF er splittet og fullt av uro. Partiene han sonderer med har ikke nok å gi.
Hele veien etter valget og gjennom sonderingene mellom de fire borgerlige partiene har Knut Arild Hareide gjentatt hva det handler om; Det er politiken som avgjør. Hvilken hovedretning en ny regjering velger og hvilke saker som kan skrives inn i det politiske grunnlaget. Etter knappe to uker med sonderinger har Hareide sett nok til å si at det ikke er godt nok. KrF må ha mer gjennomslag for sine viktigste saker. Hareides tøffe linje kan være et svar på Høyres tøffe linje når det gjelder pengebruk. Vel har KrF mange verdisaker og prinsipielle saker å ivareta, men det har også et ekstremt kostbart program.
Hareides kanskje-konklusjon kommer garantert som en stor lettelse for mange. Den letter litt på trykket, og gjør det klart at det ikke er noen automatikk i at alle fire partiene går i forhandlinger.
Valget om å delta i en ny regjering eller ikke er vanskeligere for KrF enn for Venstre. KrF har en lignende intern splittelse som Venstre. Men fiendebildet av Fremskrittpartiet er sterkere i KrF. Generasjonene før Knut Arild Hareide sørget for å gjøre forholdet til Frp til et tema hevet over diskusjon. Frps menneskesyn, materialisert gjennom innvandrings- og integreringspolitikken, har vært argument mer enn godt nok til å gjøre samarbeid med Frp til tabu.
Så har en ny generasjon KrF'ere kommet til og blitt sosialisert inn i en politsik kultur for borgerlig brobygging. De har fått drahjelp av en rødgrønn regjering som har gjort en rekke politiske valg som har gjort avstanden til Arbeiderpartiet større, verdimessig sett. I sum ser vi konturene av et KrF som har fjernet seg litt fra sin tradisjonelle posisjon. Der var målet egentlig en litt utvannet Ap-politikk pluss mer penger til KrF-hjertesaker som kirke, frivillighet og bistand. Middelet var å samarbeide til høyre eller venstre, ettersom hva som passet. Åtte år med rødgrønn regjering har imidlertid forandret landskapet, og dermed KrFs posisjon.
Men dette bildet er altså ikke definitivt. Fremdeles er det en stor gruppe sentrale KrF'ere som vil holde fast på KrFs frie rolle. Det fikk vi nylig demonstrert gjennom brevet til partiledelsen fra en rekke tungvektere, blant dem Odd Anders With og Geirmund Lykke, som advarer mot Frp-samarbeid. Dette har utvilsomt lagt et ekstra press på Knut Arild Hareide i forhandlingene. Men Hareide kan også sende dette presset videre, inn i sonderingene.
For Venstre er situasjonen litt enklere. Det er færre Venstre-folk i sentrale posisjoner som har dårlige erfaringer med å samarbeide med Høyre. Den politiske avstanden er litt kortere. Og de behøver ikke i like stor grad å bevise overfor sine styrende organer at regjeringssamarbeid er bedre enn å stå utenfor. Det må Knut Arild Hareide gjøre. Og hans parti har ganske mange som husker hvordan det er å samarbeide med et parti som insisterer på full kontroll med økonomien.
Derfor må Knut Arild Hareide vise seg fra sin tøffeste side.