Ganske raskt ble det klart at politiet nærmere en time før hendelsen hadde mottatt en telefon angående knivstikkeren. Det viste seg også at denne samtalen aldri ble loggført. Disse opplysningene kom ikke fra politiet selv, men fra involverte Adresseavisen oppsøkte.
For oss ble det et sentralt spørsmål hvilken informasjon politiet satt med i forkant av hendelsene på Torvet. Hva ble sagt i samtalene med politiet, og var informasjonen tilstrekkelig til at politiet kunne og burde ha grepet inn tidligere? Kunne man på den måten unngått å havne i en situasjon der to ble knivstukket og varselskudd måtte avfyres? Bare lydloggen kunne gi svaret. Vi så også saken i lys av at norsk politi på grunn av terrorfaren er gitt midlertidig anledning til å bevæpne seg.
Selv om det kan stilles spørsmål ved om politiets representant burde ha reagert tydeligere, er inntrykket etter å ha lest lydloggen fra 14. april at det på grunnlag av meldingen, ikke var mulig for politiet å forutse den dramatiske hendelsen som senere skulle skje. Det er derfor vanskelig å forstå hvorfor Sør-Trøndelag politidistrikt har brukt så store krefter på å forsøke å hindre at lydloggen ble offentlig.
Den som har brukt tv-kvelden til realityprogrammer om amerikansk politi, har helt sikkert hørt de autentiske opptakene fra nødsamtaler. I Norge er situasjonen en helt annen. Media har ingen rett på verken utskrift eller opptak fra politiets lydlogger. Da vi 20. april ba om innsyn var svaret derfor nei fra Sør-Trøndelag politidistrikt.
Saken har gått sin runddans mellom politidistriktet, Kripos og Politidirektoratet (POD). Til slutt er det POD som i en ni sider lang utredning konkluderer med at avisen skal få utskrift av lydloggene. Lydopptakene nektes utlevert av hensyn til at politiansatte skal slippe «å få sine stemmer og samtaler avspilt offentlig».
Innsyn i politiets lydlogg er behandlet utførlig også tidligere, særlig i forbindelse med at NRK ba om å få deler av lydloggene fra terrorangrepene 22. juli 2011. Oslopolitiet avslo først dette, men senere bestemte POD at NRK skulle få utskrift av lydloggene. NRK ønsket imidlertid lydfilene, og klaget videre til Sivilombudsmannen. Der konkluderte man i fjor vår med at utskrift istedenfor lydfiler var et rimelig kompromiss mellom allmennhetens behov for innsyn, og politiets behov for å skjerme ansatte mot belastningen ved at lydfilen blir offentliggjort.
Det er grunn til å ha respekt for jobben politiet gjør. I løpet av få sekunder skal man ta avgjørelser som kan skille mellom liv og død. Samtidig er politiet gitt anledning til bruk av makt, og har vid anledning til å etterforske den eller de man mistenker for å ha gjort noe kriminelt.
Vår rolle som journalister er å ettergå hvordan politi og andre offentlige myndigheter utfører sine oppgaver. Mens politikere og byråkrater må finne seg i at publikum har innsyn i selv den minste reiseregning, er offentlighetens innblikk i politiets virksomhet mye godt begrenset til hva politiet selv ønsker å fortelle. Gitt at en politiaksjon med varselskudd representerer et mye større skadepotensiale enn en sjokolade for mye på reiseregningen, er det uheldig at det allmenne innsynet i politiets virksomhet ikke er bedre.
Dessverre er erfaringen ofte at politiet ikke er særlig interesserte i å vise åpenhet når det stilles spørsmål. Et gjentagende argument er at politiansatte må slippe å bli eksponert i offentligheten. Dette argumentet er for tynt. Belastningen er ikke større enn det andre offentlige ansatte må finne seg i. Medienes mål er dessuten oftest å vise hvordan politiet løste oppgaven, ikke hvordan den enkelte gjorde det. Navngiving vil derfor sjelden være aktuelt.
I denne konkrete saken burde Sør-Trøndelag politidistrikt selv ha konkludert med å gi innsyn i lydloggen. Det ville gitt publikum anledning til å vurdere hvordan saken ble håndtert, samt visshet om at vi har et politi som ikke er redd for å bli sett i kortene.
