Halvor Fosli, for de som ikke kjenner ham, er magister i sosiologi, forfatter, forlegger og en sentral person i den interessegruppen for sinte, hvite menn med kraftig selvbilde som kaller seg – eller kalles – Facebook-høgre. Av målformen kan man ane at ingen av dem er født og oppvokst i Groruddalen.
Flyktningene strømmer inn, men regjeringen kutter i budsjettene. Les saken her
Likevel er det dit Halvor Fosli har dratt for å «lære», som han kaller det. Først og fremst vil han lære hvordan det går når det blir for mange utlendinger her i landet. Han dro ikke tomhendt. I ryggsekken, som jeg innbiller meg må ha vært en god, gammel rypesekk med norsk flagg stikkende opp av sidelommen, hadde han med seg en klar oppfatning av de som engang befolket dalen: «Nordmenn er gjerne sindige, de er forsiktige med store ord. De vil i det lengste tro at ting går seg til, at folk er gode på bunnen, og at alle trenger tid til å finne seg til rette». Slike holdninger må ha skuffet en mann som sammen med Jon Hustad, Hans Rustad og Hege Storhaug lenge og kraftig har påstått det motsatte.
I sekken hadde han også en ambisjon: «Jeg ville spesifikt gi taletid til den tause majoritet». Det gjør han i boken «Fremmed i eget land. Samtaler med den tause majoritet», som kom denne uken. Den lille boken består av anonymiserte intervjuer med fire par, åtte enkeltpersoner og en syntetisk lærer sammensatt av fire intervjuobjekt som ikke engang våget å stå fram anonymt. Fellestrekket er opplevelsen av å være minoritet i sitt eget lokalsamfunn. Vi står altså overfor et sjeldent fenomen: Den tause majoritet snakker åpent ut om livet i mindretall.
Fosli forutser at han vil få kritikk for utvalget. Han har derfor skrevet et lite metodekapittel der han først avviser at han har bedrevet forskning, og deretter forteller hvordan han brukte sitt eget nettverk til å finne det han kaller representative stemmer for «innfødte nordmenn» i Groruddalen. Slapp journalistikk, tenker jeg vi kaller det.
Min egen, enkle, metode besto i å telle intervjuobjektene hans. Bare ni av de 16 bor i dalen i dag. Flere av disse holder til i de delene hvor de faktisk ikke er i mindretall. Fosli forklarer ikke hvordan han har kommet fram til at disse representerer flertallet av noe som helst. Før han gjør det, fremstår påstanden som en frekk manipulasjon. Også Pegida-demonstrantene i Dresden roper «Wir sind das Volk!».
Boken er ikke noe mer enn en samling i og for seg interessante intervjuer med mennesker som har levd gjennom en kraftig demografisk og sosial endring. Slikt skjer i store byer, noe Anders Giævers like ferske bok om Brooklyn dokumenterer. Der var nordmenn engang de nye fremmede.
Menneskers frykt for å miste tryggheten fortjener selvsagt alvorlig behandling. Noen av intervjuobjektenes erfaringer er skremmende. Ingen bør tåle at det ikke er mulig å bære jødiske symboler i Groruddalen. Hvis dette er sant, er det viktig at vi får vite det. Men en slik advarsel er ikke nok til å bære prosjektet eller skjule dets klare anti-islamske tendens.
Mange avisreportasjer bygger på langt grundigere research enn snaut 20 intervjuer, uten å vekke tilnærmet like mye oppsikt. Hadde Fosli publisert teksten på Document.no, hvor han har vært tilknyttet, ville responsen begrenset seg til noen lange tråder på Facebook. Men fordi bokformatet ennå har en megafoneffekt, blir hans anonyme informanter plutselig premissgivere i en nasjonal debatt.
Det er dette Fosli ønsker. «Politikerne er avhengig av at folk forteller hvordan de har det», skriver han. Det er greit, så lenge han ikke framstiller «folk» som «folket».
Jeg leste «Fremmed i eget land» i biblioteket på Sølvberget i Stavanger. Jeg satt omtrent på kvadratmeteren der jeg selv vokste opp i en kommunal leilighet hvor vi delte kjøkken og en utrivelig do med en annen familie. Ved siden av meg satt to jenter og arbeidet med en skoleoppgave om lykke. De snakket like ren stavangerdialekt som jeg selv gjør. Den ene har somalisk bakgrunn, den andre pakistansk. Den ene bar hijab, den andre ikke.
«Hva tenker du, Fredrik, om stedet du nå har forlatt, et sted der din familie har hatt tilknytning i flere ledd bakover», spør Fosli i ett av de mange tilsynelatende åpne, men likevel sterkt ledende intervjuene.
For min del tenker jeg at det er relevant at Fosli kommer fra Telemark, hvor ættens bånd til jorden står sterkere enn på Sølvberget, og antakelig også enn i Groruddalen.
«Jeg tenker på så mye godt som er borte», sier fortellerstemmen i oscarvinneren «Grønn var min barndoms dal» fra 1941. Nostalgien er universell og forsterkes av globaliseringens effekter, ikke minst folkevandringene.
Sølvberget er radikalt forandret. Som innfødt kunne jeg romantisert det som gikk tapt, slik Fosli hele tiden inviterer sine intervjuobjekt til å gjøre. I stedet tenker jeg at den nye majoriteten i min barndoms gater er blitt et polyfont kor som ikke skremmer meg særlig.
Jeg er heller ikke henfallen til de ville idylliseringene som preger boken. Fosli inviterer hele tiden til bekreftelse av myten om at Norge var preget av «dugnad, samhold, fellesskap, trygghet» før de første pakistanerne kom. Det er som å påstå at «Lucy Show» gir et rimelig balansert bilde av USA på 1950-tallet. Tveitagjengen var etnisk norsk, restene av den så vi i Nokasbygget i 2004. Det foregikk konebanking i drabantbyene før den første kurder kom. Dette må politikerne få vite. Kanskje jeg skulle finne 15-20 som mener som meg, og skrive en bok?