Terroren 22. juli 2011. Finanskrisen 2008. Alle de nye barnehageplassene. Den store pensjonsreformen. Månelandingen. Eldreomsorgen som skulle skinne og fattigdommen som skulle bort. Delelinjen i Barentshavet. Klasevåpen, regnskog og vaksineprogram. Krigen i Libya og vern av Lofoten. Tidenes satsning på samferdsel og kommuneøkonomi.

Jo da, det er mange stikkord som minner oss om åtte rødgrønne år. Nå er det slutt. Statsminister Jens Stoltenberg legger frem sitt siste statsbudsjett og ber Kongen om avskjed. Velgernes takk for innsatsen er et solid valgnederlag, der alliansepartner SV var farlig nær parlamentarisk utslettelse. Den politiske virkeligheten er utakknemlig. En sliten regjering belønnes ikke med seier om den har gjort aldri så mye for å oppnå velgernes gunst.

Jens Stoltenbergs verste, viktigste og største oppgave som statsminister var terroren 22. juli 2011. Det kreves en statsmann for å håndtere en slik situasjon. Stoltenberg gjorde det på en forbilledlig måte. Han var statsminister for oss alle. Det er ikke mange statsministre her til lands som er blitt satt på en slik prøve. Stoltenberg har for alltid skrevet seg inn i historien med sitt svar på terroren: Mer åpenhet og mer demokrati.

Etterpå kom granskningen, Gjørv-kommisjonen, med sin knusende kritikk av Stoltenberg-regimet. Det var ressursene som ikke fant hverandre. Det som kunne gå galt, gikk galt. Bilde av gummijolla med alle politifolkene slipper ikke taket i vår bevissthet. Det er også blitt det internasjonale bildet av norsk beredskap.

Det er en mer historisk epoke som nå er slutt enn den vi går inn i, fordi det rødgrønne prosjektet var Arbeiderpartiets første koalisjon på over 60 år, altså siden Samlingsregjeringen etter krigen. For Høyre har koalisjoner alltid vært veien til makt. Det nye er regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet. Jens Stoltenberg løftet SV inn i regjering for første gang, og fikk Senterpartiet med på en venstrekoalisjon for første gang. Det er historisk sus over epoken som er slutt.

Det meste gikk godt, men noe gikk galt under de rødgrønne. Noe var flaks, noe var uflaks og noe var dyktighet. Den økonomiske historien er som perler på en snor. I åtte år har omtrent alle piler pekt riktig vei. Norge har en økonomi andre bare kan drømme om, med en statsformue større enn gjelden andre europeiske land sliter med. Hvert eneste år har Stoltenberg hatt gleden av å bruke mer oljepenger. Og de siste årene har han hatt penger nok til å legge seg under handlingsregelen, som tilsier fire prosent av forventet avkastning av oljefondet. Forklaringen er enkel, fondet er blitt tre ganger så stort under Stoltenbergs styringstid.

Ingen statsminister i hele Europa har hatt en bedre økonomisk situasjon. Stoltenberg har håndtert rikdommen på en god måte, brukt mer penger enn noen annen regjering, og samtidig har oljefondet økt til formidable 4700 milliarder kroner. Siden de rødgrønne begynte i 2005 er statsbudsjettet nesten blitt dobbelt så stort. Renten er redusert til nesten ingen ting, ledigheten er rekordlav og sysselsettingen rekordhøy. Alle i arbeid har hatt god lønnsøkning hvert år, og forbruket har økt med åtte prosent i begge fireårsperiodene med rødgrønn styring. Det er i dag 360 000 flere sysselsatte enn da Stoltenberg begynte i 2005, ifølge Statistisk Sentralbyrå. De fleste er utlendinger.

Den største flaksen Stoltenberg har hatt er oljeprisen. Den største uflaksen er finanskrisen. Den største dyktigheten viste regjeringen ved håndteringen av finanskrisen, med daværende SV-leder Kristin Halvorsen som finansminister. Det meste har gått bra, med mer penger til det meste, særlig kommuner, samferdsel og landbruk.

Det som har gått helt galt er månelandingen, altså fullskala CO2-rensing på Mongstad. Dessuten skinner det ikke av eldreomsorgen, og fattigdommen er ikke fjernet. De fattige er blitt flere, ifølge EUs målestandard. Og de aller rikeste er også blitt flere og enda rikere, ifølge bladet Kapital. Regjeringen som i europeisk sammenheng ble utkåret til å være den mest radikale, har altså skapt flere og rikere kapitalister enn noen gang i norsk historie.

Det er ikke Stoltenbergs politikk, men gjennomføringsevnen, som de borgerlig særlig har kritisert. Kritikken er på sin plass, men Stoltenberg har fått på plass meget krevende reformer, der pensjonsreformen står i en særklasse. Full barnehagedekning, mer til kultur, mer til bistand, mer til helse og omsorg. Stoltenberg har også fått SV med på historiens største offentlige innkjøp; nye og amerikanske kampfly.

De rødgrønne pakker nå sammen. En lang reise er over. 40 statsråder er byttet ut. Jens Stoltenberg er den eneste som har beholdt sin plass, naturlig nok, siden han bestemmer. Både SV og Senterpartiet har skiftet ledere. Koalisjonen er i oppløsning. Særlig SV, men også Senterpartiet, har betalt dyrt for årene sammen med Ap-makten.

Slik er det - to småpartier som har vært pådrivere for de fremste rødgønne profilsakene - må betale prisen. Men det er politikken. Økonomien de blå-blå overtar er bedre enn en gullsmed kan drømme om.

Bordet er dekket. De blå-blå kan løfte glassene, og ønske hverandre lykke til på reisen.