Det er ikke mange igjen av dem. Sykkelreparatørene, altmuligfikserne, de som har delekatalogen i hodet og alle triksene i hendene. De som står hele dagen i et gjengrodd verksted for å hjelpe oss som har atskillig mer enn to tommeltotter å tvinne. Vi vil innlemme dem i Ville veiers «Hall of fame» før tiden løper fra oss alle. Men lar de seg innlemme?

Vi drister oss inn på lommekjente Fosen-veier. Når vi til nå har jaktet Midt-Norge rundt etter gamle bensinpumper og nedlagte bensinstasjoner, har vi virkelig gått over bekken etter vann. For på Opphaug ligger et praktfullt anlegg som både fotografen og jeg har passert hundrevis av ganger, men har nølt med å gå løs på.

Et par lekre, rustne Gilbarco-pumper fra tidlig 60-tall, lysarmatur fra samme periode og en tidstypisk liten kiosk som var selve bensinstasjonen den gang hovedveien gikk forbi her, ved siden av flere garasjer og selve hovedbygningen med påskriften J.A. Berg i falmede bokstaver. Sporene fra fortiden er sjeldent tydelig bevart.

Eieren, altmuligfikser Jørund Berg, vet vi ikke er lett å få til å stille opp. For å gjøre det ekstra vanskelig for oss selv, vil vi også oppsøke

Georg Slette, reparatøren i kjelleren på Brekstad Sport og brødrene Ivar og Magnar Sørli i Rissa. Alle er hederskarer som ikke sier nei til en fortvilet kunde, men som skyr publisitet.

Egentlig et sympatisk trekk, for det er nok av forretningsdrivende som prioriterer stikk motsatt: Mest mulig PR – minst mulig service. Nå vil vi prøve å få dem til å innse at de nærmest har en kulturhistorisk forpliktelse til å bli med på våre påfunn.

Siden vi er forberedt på motgang, kjøper vi med oss rikelig med kaffebrød vi kan spandere. Og motgang får vi. Georg er ikke på jobb i dag og Jørund er helt avvisende. Wienerbrødene virker helt mot sin hensikt, de er rett og slett en kjempetabbe.

- Jeg gikk på vekta her om dagen, så den slags spiser jeg ikke lenger. Nei, kom igjen til våren, gutter, så får vi se, sier Jørund Berg.

- Nei, vi kommer i morgen, svarer vi og kjører tunge til sinns mot Rissa. Volvoen surrer tilfreds, den har fått et oljeskift samme morgen, mer skal det ikke til for en bil. Mennesker er åpenbart ikke like lette å smøre.

På veien stopper vi i Botngård. Hos O. I. Jensen Sport vet vi at innehaveren, Dagfinn Jensen, reparerer sykler i kjelleren. Men nei, han har ikke tid til å prate, han skal av gårde på bransjemesse. Vi skjønner at mannen har en fot i både den nye og den gamle tid, og da kan det jo bli travelt nok. Vi får bare en kikk ned i verkstedet der sykler og motorsager kjemper om plassen.

Ved den gamle grensen mellom Rissa og Stadsbygd svinger vi av til et helt alminnelig lite småbruk. Intet skilt forteller deg at her kan du få reparert både sykler, mopeder og motorsager, eller at du her finner en autorisert DBS-forhandler. Det ryker av pipa til et rødt, mastu-liknende uthus med nedsnødde sykler utenfor. Inne finner vi Magnar Sørli ved arbeidsbenken, opptatt med retting av et mopedhjul. Her har han stått i femtiseks år.

Vi ser oss om. Fastnøkler, skiftnøkler, terser og skrujern i alle fasonger henger på veggene. Små og store oljekanner fra tilbakelagte tiår, tobakk-esker med skruer, kveiler med bremsewirer, reklameskilt for DBS og Tempo. Sykkelkatalog fra 1965. Gammelt og nytt i et ordnet rot, kjennetegnet på et selvgrodd verksted i full aktivitet.

Vi står inne i sykkelreparatørforskerens mekka, men kjenner motløsheten komme sigende. For brødrene er hyggelig avvisende og føyer seg inn i rekken av reparatører som ser ut til å glippe ut av hendene våre. Til nå er status slik: Én var ikke til stede, én var på farten, tre vil absolutt ikke og den siste vi har igjen å besøke, vet vi har vært død i mange år. Vi aner konturene av en skikkelig fiasko-ekspedisjon.

Likevel holder vi sykkelpraten gående. Dette er tredje gangen vi som journalister besøker brødrene uten å få napp, det har gått ti år mellom hver gang. Nå spiller vi ut vårt sterkeste kort:

- Hvis vi skal vente ti år til, er det ikke sikkert du holder på lenger.

- Å jo da, det gjør jeg nok, svarer 76-åringen.

- Ok, men det er ikke sikkert vi gjør det!

Etter lange forhandlinger, går Magnar Sørli med på en prat og lar oss ta bilder, bare han slipper å være med på dem. Men bror Ivar som er verkstedets motormann, holder seg hard og insisterer på å måke snø isteden.

Siden vi har ekspertene foran oss, spør vi om de vet hvor det er blitt av mopedkaillan som etter våre begreper synes å være vekk fra bygdeveiene.

- Nei, de ligger på kirkegården nå. Det har sittet mang en mopedkaill der, sier han og peker på en pinnestol mellom pappeskene. Jeg prøver stolen og får verkstedkatten malende i fanget. Ulikt matfar har hun ikke noe imot å bli fotografert.

Fortsatt driver Sørli-brødrene med salg av nye sykler, «butikken» er opp en hønsestige til låven. Selv med uortodokse lokaler solgte Magnar i glanstiden over 150 sykler på et år. Nå er han litt oppgitt over at dagligvareforretninger og bokhandlere selger sykler. Om de slår ham på skinnende lokaler, kan ingen matche Sørli og de andre reparatørforhandlerne på service.

Absolutt alt lar seg fikse, og her får man deler til en hvilken som helst årgang. En gang fikk Sørli spørsmål fra fabrikanten, selveste Jonas Øglænd, om å sende nedover en del til et Torpedo girnav.

En falleferdig rønne ligger like ved Sund-krysset i Rissa. En gang var det lokalene til «Brødr. Rokseth auto- og sykkelservise». Vi stopper ved ¿ nærmeste hus, kanskje kan noen la oss snuse inn atmosfæren i det gamle lokalet?

- Nei, verkstedet er tømt og huset solgt, sier Oddbjørn Rokseth, sønn til avdøde altmuligmann Olaf Rokseth.

- Men jeg har tatt vare på noe av verktøyet etter min far, legger han til og tar oss med inn i et lite uthus som viser seg å være rene museet. Her er ambolt og smie, en hundre år gammel bormaskin med reimdrift, farens verktøyskrin, hjulrettingsbukk og plenty selvlaget utstyr.

Ikke nok med det, Oddbjørn tar oss med inn i sitt eget verksted, der han driver med avansert modellbåtbygging, og henter fram en koffert med lekkert restaurert gass-sveiseutstyr i skinnende messing. Og rosinen i pølsa:

- Når dere likevel er her, kan dere jo også få se dette, sier han og kommer med en kasse full av finurlige instrumenter og bittesmå glass. Det viser seg at far Olaf også var en dyktig klokkereparatør. På femtitallet tok han imot hundrevis av kunder hvert år.

Vi takker en velvillig reparatørsønn og kjører opp Skaugdalen, over Haugsdalen og tilbake til Bjugn og Ørland. Vi legger en plan for neste dag. For å få audiens hos både Georg og Jørund må vi være smarte. For Georgs del må det kvinner til, mens Jørund vil vi lokke med gulrøtter istedenfor wienerbrød.

Første del av planen lykkes over all forventning. I mellomtiden har vi snakket med kone Mildrid og datter Astrid som styrer selve sportsbutikken. De må ha brukt makt eller list, for Georg er velvilligheten selv nede i verkstedet i kjelleren.

Folk på Brekstad vet ikke hva de skal gjøre den dagen 74-åringen pensjonerer seg. Han fikser sykler, han reparerer sko og han tar hånd om gressklippere og støvsugere. Når vi dukker opp, er han i ferd med å sette bindinger på et par ski. Snart setter han seg til sin Adler skomakermaskin og tråkker i vei på pedalene. At han behersker håndverket, er en selvfølge etter femti år i gamet, og når prisene nesten er femti år gamle de også, er det ikke rart kundene er fornøyd.

Fullt så fornøyd er ikke Georg med at mange ikke gidder å hente skoene og syklene han har reparert. Kanskje er det bare en bekreftelse på at tiden ikke er helt i takt med reparatørene og at folk ikke lenger fortjener slike hederskarer.

- Ja, fortjener nå egentlig vi å få snakke med folk som Magnar, Georg og Jørund, spør jeg fotografen mens vi kjører tilbake til Opphaug. Vi vil gjøre et nytt forsøk med Jørund Berg. Idioter som vi er, kommer vi altså med en pose gulrøtter! Det hjelper bare litt at de er selvdyrket. Vi gambler på at han har humor.

- Dere holder i alle fall ord som prøver dere igjen, sier Jørund. Han kommer ruslende i kjeledressen ut av et overfylt kontor, ignorerer gulrøttene og er like mye nei-mann som i går. Vi står inne i den gamle sportsbutikken som faren, Anders Berg, startet i 1924. I dag er lokalene en kombinasjon av verksted, butikk og delelager. Jørund selger dekk, mopeder, sykler og båtmotorer og – ikke minst – han reparerer.

Hva som gjorde utslaget, vet vi ikke, men et stykke ut i samtalen, når vi nesten er i ferd med å gi opp, skjønner vi at Jørund ikke lenger er like avvisende. Men 72-åringen er vel så interessert i å snakke om meningen med livet som å diskutere sykkelreparasjoner – eller kanskje er det to sider av samme sak?

- Dette er blitt en livsstil for meg. Jeg er en heldig mann som har fått lov til å treffe så mange bra folk. For meg handler det å være reparatør mest om å ta ansvar og hjelpe. Å kjenne gleden ved å glede andre, det må vel være noe av det viktigste, sier Jørund og vi skjønner at det ikke bare handler om å få start på en motor som fusker.

Jørund beklager at mye av den gamle ånden der folk stilte opp for hverandre, er i ferd med å forsvinne. Selv tar han tar gjerne et ekstra tak hvis det er nødvendig, og han opplever at mange støtter ham når det trengs. At god service hjelper på salget, er han bevisst på, men det er ikke drivkraften. Han hjelper til og med en konkurrent som står fast.

- Jeg vet at mange snakker om meg og rotet mitt, men det bryr jeg meg ikke om. Status og karrierejag er ikke noe for meg. Norge er et godt land å leve i, men nå er pengegriskheten i ferd med å ta overhånd.

For fjorten år siden mistet Jørund kona Randi.

- Jeg har ikke vært den samme karen etter det, og det var trist at hun aldri fikk møte barnabarna våre, men kanskje sitter hun der oppe og følger med. Hvis det finnes en himmel, var hun i hvert fall et menneske som fortjente å komme dit. Selv er jeg bare takknemlig for det livet jeg har fått leve.

Vi står i vinterregnet utenfor J.A. Berg, glade for at Jørund likevel slapp oss innenfor.

- Du må love oss å ikke fjerne den gamle bensinpumpa, sier vi.

- Nei, den er en del av sjela her.

Med et lite smil tar han imot gulrotposen min. Nå har vi tydeligvis gjort oss fortjent til det. Kanskje har vi også gjort oss fortjent til å kalle ham en medsammensvoren?