La ville lumière, lysets by. Dét har byen som jeg er blitt så glad i blitt døpt, stedet som har dratt meg frem og tilbake de siste fem årene. Aldri før har byen føltes så bekmørk som da vi satt redde på et restaurantgulv fredag kveld. Døren låst. Lysende mobilskjermer som snart ble skrudd av. Stummende mørke. Skulle vi tørre å løpe ut i den tomme gaten og komme oss i skjul hos en venninne i nabolaget? Eller skulle vi bli? Innelåst på en restaurant, når alt vi visste var at restaurantgjester på minst tre bistroer i nærområdet var blitt skutt og drept av terrorister. Terrorister vi i dag vet var mellom 15 og 18 år. Barn.

Denne kommentaren ble først publisert på bt.no. Forfatteren er tidligere journalist i Bergens Tidende og bosatt i Paris.

Små lyspunkt var de, i lysets by: Le Petite Cambodge, Le Carillon og La Belle Époque. Lyspunkter man kunne glede seg til en fredag kveld som denne, fylt til randen av liv. Ingenting smaker som en skål rykende varm BoBun på Le Petite Cambodge eller byens beste pizza vis-à-vis, på Maria Louisa. Steder vi har vært, steder vi kommer tilbake til. Steder noen var i går. Vanligvis, på en fredags kveld, står folk i en slags sosial kø utenfor le Carillon og drikker vin mens de venter på å få et bord innendørs. I dag ble køen utenfor nabobygget lengre og lengre, av folk som ville gi blod.

Les også: - Vi må vise at Frankrike er sterkt

Vi satt på nettopp et sånt lyspunkt, ute på en fortauscafé på Boulevard de Temple, og visste ingenting om mørket som skulle komme. «Det foregår et attentat på Le Bataclan», sier sistemann i vennegjengen som ankommer restauranten. Attentat? Det er jo 300 meter unna? Vi går inn. «De skyter folk på Le Petite Cambodge.» Skyter? På en liten restaurant med vanlige folk? Vi går ut.

Ut i mørket , oppover bulevarden, mot République. Plassen er fylt opp av blålys og politi. Vi klarer å krysse den sammen, alle syv. ­Usikkerhet, vi snur. Tviler, snur på nytt. Alle prøver å være rasjonelle, rolige. Så: en mann roper høyt, på et ukjent språk. Panikk. Folk løper, jeg løper etter. To av oss hopper inn i en taxi, to av oss springer én vei, jeg løper en annen. Sidegaten er tom. Skal jeg prøve å krype under en bil?

Jeg var sikkert alene i et halvt minutt, det føltes som en uendelighet. Hva ropte mannen som utløste panikken? Kanskje ropte han bare etter vennen sin. Vi tar inn på restauranten. Venter. I bekmørket på gulvet føles lyset fra mobilen som det eneste lyset igjen i byen. Og jeg prøver å skjule det så godt jeg kan. Skvetter hver gang noen går forbi vinduet. Kryper sammen under bardisken. Omsider bestemmer vi oss og går hjem til venninnen vår så raskt vi kan. En mann insisterer på å følge oss hele veien.

Her kan du lese alt om Paris-terroren

Lørdag: Det er lyst. En vennlig Über-sjåfør med arabisk navn henter meg og frakter meg ned bulevarden til restauranten La Belle Époque der 19 ble massakrert kvelden før. Vi kjører i stillhet. På veien hjem er det Monsieur Ramdani fra Algerie bak rattet. «Jeg er muslim. Dette er ikke islam. Det forstår vel folk?» Han nøler. «Forstår folk det?» Jeg vil svare ja. Bytter tema. Kjører forbi fortausrestauranten hvor vi satt da det smalt. Kjører opp boulevarden vi gikk og diskuterte hvilken retning vi det var tryggest å gå. Kjører forbi Place de la Republique, hvor vi løp i panikk.

Je suis Charlie, sa vi alle i januar. Je refuse la peur - jeg nekter å la meg skremme - ser jeg venner skrive på Facebook nå. Jeg håper jeg kan si det samme snart. Og mene det. Men sannheten er at det siste døgnet har jeg vært livredd for hva som skulle skje neste sekund. Og nå er jeg redd for at ingen skal tenne lyset igjen i denne byen.