Call of Duty: WW2

PC / Xbox One / PS4

Like sikkert som som at du finner marsipangriser i butikkhyllene hver november, vil du også finne et nytt Call of Duty hvert år på samme tid. Fjorårets spill, Infinite Warfare, var det minst inspirerte spillet i serien siden Call of Duty: Ghost fra 2013. Ikke direkte et dårlig Call of Duty, men litt...kjedelig, kanskje? Den futuristiske settingen føltes allerede oppbrukt i Call of Duty: Black Ops III og Infinite Warfare var i bunn og grunn bare en forlengelse av denne.

Det var nesten umulig å gå lenger inn i framtiden uten å gå Destiny i næringa, så det eneste logiske skrittet var å ta serien tilbake til utgangspunktet, nemlig 2. verdenskrig. Et historiske scenario som dannet utgangspunktet for hele seks tidligere titler i serien ( Call of Duty, Call of Duty 2, Call of Duty 3, Call of Duty: World at War, Call of Duty: Finest Hour og Call of Duty: The Big Red One ).

WW2 er altså det syvende spillet ( vi regner ikke med PSP og DS-spillene her) der 2. verdenskrig er skueplassen. Og la det være klart fra første stund at dette er det første spillet i serien på en del år som faktisk har store tekniske problemer. Stort sett så funker spillene i Call of Duty -serien knirkefritt fra dag èn, men årets spill har hatt en trøblete lanserings-weekend med serverproblemer og stadige krasj. Vi snakker selvsagt om flerspillerdelen her.

foto

Etter fire døgn ser det heldigvis ut til at Activision og utviklerne i Sledgehammer Games har begynt å få kontroll på situasjonen, men Call of Duty: WW2 er fortsatt det mest ustabile av alle spill i serien.

Innholdsmessig så er det business as usual her. WW2-pakken er oppdelt i de tre vanlige komponentene: enspiller, flerspiller og zombier. Den minst imponerende delen er enspillerdelen. De fleste hadde vel håpet en retur til den eksplosive og godt regisserte historien fra Call of Duty 2, men WW2 er den minst spennende enspillerkampanjen siden Black Ops III. Ingenting her kan matche noen av de tidligere spillene i serien hva 2. verdenskrig gjelder. Hele kampansjen er på det jevne og det er ingen scener eller kapitler som få pulsen til å øke. Synd.

Zombiene ( eller Nazi Zombies som det heter her) er bedre. Etter den futuristiske og lett humoristiske settingen i de fire foregående spillene er det befriende at zombie-modusen igjen er tilbake i survival / horror -settingen igjen. Zombie-delen av Black Ops III var unødvendig komplisert og overlesset. I WW2 er vi tilbake til utgangspunktet igjen og spillet er desto bedre av denne grunnen.

Men for min ( og mange andres) del så er det i flerspillerdelen vi bruker mest tid. Det er skuffende at Sledgehammer Games kun har fått tid til ni standard brett her. Men de tre store og omfattende slagmarkene i den nye War-modusen gjør opp for dette. For War er utvilsomt det mest nyskapende og spennende i denne serien på mange år.

Kort fortalt går War ut på å gjennomføre en rekke forskjellige oppdrag på et geografisk stort område som hele tiden skyves framover. Tenk Wolfenstein: Enemy Territory eller Rush-modusen fra Battlefield-serien og du skjønner hvor landet ligger.

Brettene i seg selv går stort sett fra bort fra den velkjente treveis-oppskriften som Treyarch og delvis Infinity Ward har perfeksjonert. Med blandede resultater må det vel være lov å si. De tre War-brettene er alle gode. Spesielt landgangen fra D-dagen funker strålende. Når det gjelder de øvrige brettene er det litt fugl, fisk og midt i mellom.

De tre fra betaen kommer dårligst ut. Best er Gustav Cannon, Flak Tower og USS Texas. Alle tre byr på en blanding av lange siktlinjer og hektisk nærkamp.

Alt i alt er årets Call of Duty et bedre spill enn fjorårets Infinite Warfare, men Sledgehammer Games har fortsatt en lang vei å gå før de kan matche Treyarchs Black Ops -spill hva flerspiller gjelder.