Det var ikke veldig overraskende at aktoratet landet som de gjorde, med påstand om tvungent psykisk helsevern. Men det som kan overraske er graden av tvil aktoratet gir uttrykk for, og den store åpenheten de viser om hvor lite overbevist de er om at Anders Behring Breivik var psykotisk, og dermed utilregnelig, terrordagen 22. juli i fjor.
Prosedyren statsadvokatene Inga Bejer Engh og Svein Holden holdt i går var svært god. Balansen mellom de ekstreme voldshandlingene, de ufattelige tragediene og den spissfindige jussen, viser høy standard og var et skoleeksempel. Aktoratet har hatt en særdeles krevende jobb, og har bestått prøven med glans. For terrorsakens omfang sprenger alle grenser, og setter også påtalemakten på nye, krevende utfordringer.
Påstanden aktoratet har lagt ned om psykiatrisk behandling, hviler på så svakt grunnlag at de har valgt å fremme en subsidiær påstand om forvaring. Det forteller mye om hvor tvilsom den første påstanden om behandling egentlig er. Aktoratet har i realiteten nesten ingen tro på at Breivik var utilregnelig. Derfor er det ene og alene tvilen som gir det utfallet terrorsaken så langt har fått. Det er ingen god situasjon for noen, og danner grunnlag for fortsatt strid, der graden av tvil blir hovedpoenget.
Tvilen skal komme tiltalte til gode. Prinsippet er et av de beste i norsk rettspleie. Det er bedre å behandle en frisk person enn å straffe en psykisk syk person. I Breiviks tilfelle er det ifølge aktor verre om han som psykotisk blir dømt til forvaring i fengsel enn til tvungent helsevern. Aktoratet bygger da på psykiatrien, som sier at en psykotisk i fengsel vil få en forverret tilstand. Fakta er at Breivik nå har vært innesperret i nesten ett år, uten behandling eller medisinering, og ingen har fortalt retten at han er blitt verre.
Aktoratets prosedyre er prisverdig klar på at sakkyndigerklæringen fra de to første rettspsykiaterne, Synne Sørheim og Torgeir Husby, har store mangler på en rekke punkter. Likevel er det diagnosen de stiller som legger grunnlaget for tvilen som utløser påstanden om behandling. Den andre diagnosen, som bestemt avviser psykosen og sier strafferettslig tilregnelig, blir nesten forbigått i stillhet i prosedyren.
Hysby/Sørheim-erklæringen forsterker aktoratet med henvisning til Den rettsmedisinske kommisjons godkjenning av rapporten. Ingen andre – verken alle fagfolkene som har vurdert ham i fengselet eller de to andre sakkyndige – finner en psykose eller noen psykotiske trekk. Kommisjonen som kvalitetssikret diagnosen, gir aktoratet fornyet autoritet, til tross for den massive kritikken som er blitt reist.
Den allmenne rettsfølelsen velger aktoratet å nullstille. Hva folk flest mener – noe som ifølge en NRK-undersøkelse i går viser at tre av fire nordmenn mener han bør straffes – er etter aktoratets mening retten uvedkommende. Strengt juridisk er det selvsagt slik, men terrorsaken er mer enn juss. I nesten to uker var hovedforhandlingene som den største begravelse og en nasjonal sorgprosess. Med god grunn fant retten det rimelig. Mer enn i noen annen straffesak er det for rettspleien avgjørende at denne dommen blir forstått og akseptert.
Retten skal avgjøre. Tvilen om tvilen må de rydde bort.