Dagens regjering kom meget skjevt ut i klimapolitikken, men kom heller ikke til dekket bord. Strategien som nå er valgt er interessant, trolig den eneste farbare vei. Men det er ikke gitt at forhandlingene med EU lykkes. Målet er 40 prosent kutt i utslippene innen 2030. Forhandlingsrommet er fra null til over 40 prosent. Det er en flytende grense foreløpig, og de nasjonale målene skal bort. Det vil skape politisk strid her hjemme, selv om klima er et globalt problem.

En norsk EU-løsning har et globalt perspektiv og er nødvendig for et oljeland. Norge har gode forhandlingskort i den økonomiske situasjonen mange av EU-landene er i. Det vil koste mange milliarder kroner, men vil kunne gi en positiv klimaeffekt. Det kan man nesten ikke si om milliardene som er blitt brukt på FN-kvoter og vern av skog.

Det viktige er at i motsetning til dagens kvotekjøp og betalt skogvern, vil en tilknytning til EUs klimaregime kunne gi en positiv uttelling i vårt nasjonale klimaregnskap. Det er avgjørende for et land med bare ren strøm, altså vannkraft, og med ufattelig store utslipp fra oljesektoren. Derfor er det viktigste for Norge nå å få godskrevet utslippskutt ute, slik at den halvparten av utslippene som ligger utenfor dagens kvotesystem - som samferdsel, bygg, landbruk og avfall - rekker å komme i mål. Olje og gass vil møte stadig større utfordringer innenfor kvotesystemet, mens industrien har vært som et forbilde.

For flere politiske partier og deler av miljøbevegelsen har det lenge vært et mål i seg selv at klimapolitikken skal svi mest mulig for folk flest. Nå er det laget et opplegg som kanskje kan dempe debatten om hvor store kutt vi må ta på hjemmebane, og i hvor stor grad vi kan kjøpe oss fri.

Forliket mellom de borgerlige partiene er som en EØS-avtale på klimaområdet. Det kan bane vei for norsk deltakelse i en europeisk byrdefordeling, der målene er meget ambisiøse. En tilknytning til EU-regimet i klimapolitikken kan gjøre store mål mer oppnåelige. Hittil har debatten her hjemme vært en konkurranse om hvem som har de høyeste målene, mens utslippene har gått til himmels. Åtte rødgrønne år ga ingen reduksjon i utslippene, men en kraftig økning, og ingen fangst og lagring av CO2 på Mongstad.

Regjeringens nye klimapolitikk viser en helt annen holdning til borgerlig samarbeid enn det vi har sett gjennom budsjetthøsten, og i striden om elektrifisering av Utsira-feltet og flytting av iskanten. Nå er støttepartiene på innsiden, og ikke som opponenter på utsiden. Regjeringen har justert kursen, og finansminister Siv Jensen støtter den nye klimapolitikken både som minister og partileder.

I klimaforliket på Stortinget ble Fremskrittpartiet parkert på utsiden. Nå kan Siv Jensen si takk for sist til Ap-lederen. Nå er det Jonas Gahr Støre som står på utsiden.

Men europaveien for bedre klima kan bli meget lang.