Landet skulle gjenreises og kursen stakes ut for den fremtidige by.
En optimistisk tro på fremgang og vekst preget stemningen da arkitekter og planleggere møttes etter at krigen var slutt. Den ene luftige plan overgikk den andre, og alt så ut til å være mulig når man igjen endelig fikk sjansen til å bestemme selv. Nå skulle det moderniseres på alle mulige måter.
«Måtte det ikke gå altfor lenge før iallfall noen av alle disse planene ble til virkelighet!» skrev Adresseavisen med tydelig forventning.
«Her skal byen ligge,» hadde Christian 4 sagt om det nye Christiania, og i Trondheim fikk Cicignon også det stort sett som han ville. På Steinkjer, i Namsos, Kristiansund, Molde og andre bombede byer trakk Sverre Pedersen opp klare linjer for «de brente steders gjenreising».
Kjøpmannsgata 1910 og 2016
Ideenes tid
Andre byplanleggere fikk ikke like stor gjennomslagskraft, men det manglet iallfall ikke på ambisjoner i det som ble foreslått i 1945. Mest ekstrem var kanskje arkitekt Trygve Strand, som bl.a. foreslo å anlegge et trykkbasseng i Nidelva ved Nidareid og gjøre Brattøra landfast med Østbyen på en fylling tvers over elveløpet. Samtidig ville han ha jernbanen flyttet øst for elva og åpne Skansenløpet for fri båttrafikk i «en indre kanalhavn med sjøvann» helt opp til demningen.
Strand så videre for seg å forlenge Kongens gate i bru over elva til Kirkegata, Han mente at biltrafikken ville øke sterkt og foreslo bruk av rundkjøringer i trafikkerte kryss, som Prinsenkrysset. Blant andre forslag var industriutbygging på Lademoen og mot Lade og flytting av folk fra dårlige hus i øst til en moderne hageby på Sverresborg. Av eksisterende industri burde TMV bygge nytt i Leangenbukta, mente den idérike arkitekten.
Bygningssjefen i Trondheim, Gunnar Stabell, var også blant dem som tenkte høyt og la frem sine mange ideer. Han så for seg Kongens gate, Prinsens gate, Elgeseter gate og Innherredsveien som brede «parkgater», svermet i likhet med Strand for tanken om ei bru over elva fra Kongens gate og ville dessuten ha bruforbindelse mellom Fjordgata og Nonnegata, der han så for seg Bakke gård som et bymuseum for Trondheim. Han støttet tanken om flytting av TVM til et nytt industriområde mot sjøen ved Leangen og bygge «håndverksgårder» på den gamle verftstomta.
En kjærlighet og omtanke for byen omfattet på denne tiden også sanering av gammel og dårlig bebyggelse til byens og beboernes beste. I en reguleringsplan for industrireising i Ila/Ilsvika var all gammel bebyggelse i området fjernet, til dels erstattet med moderne boligblokker i mur langs Hanskemakerbakken og langs vestre halvdel av Nordre Ilevollen.
LES OGSÅ: Hvor frekkhet fødes og sjelen forderves
LES OGSÅ: Fra damplokomotiv til «katholsk propaganda»
Full begeistring
Adresseavisen ga sjelden skjul på sin begeistring for de planer som ble lagt frem, som i referatet fra et av bygningssjefens foredrag høsten 1945:
«Etter foredraget så vi for oss i ånden et helt nytt Trondheim ligge foran oss. Et vakkert og høyst moderne bysamfunn, hvor alle midler var anvendt for å skape en stilren og velgjørende ramme om den enkeltes liv.»
Siden har mange visjonære arkitekter presentert vyer om byvekst og byutvikling – uten at det nødvendigvis har slått til. Men selv om det ofte går sånn, er det hver gang forfriskende og forførende så lenge planene henger i luften – og i ettertid, når en tenker på hvordan det kunne ha blitt …