Hvor mange er det vel ikke som kjenner seg igjen i diktet Vinter av Lars Saabye Christensen. Den norske turen er full av tradisjoner som må med. Selv husker jeg turene hver søndag i barndommen. Bær skulle plukkes, te kokes og brødskiver med ost stekes på bålet.
I Norge er det aldri langt ut. Rik og raus omgir naturen oss, det er bare å åpne døra. Eller en god bok. Mange forfattere har hentet inspirasjonen sin fra naturen.
I forbindelse med Naturvernforbundets 100 års jubileum i fjor var vi så heldige at vi fikk utgitt en bok med tittelen «Naturen svikter aldri». Og den gjør jo ikke det. Det er bare vi som svikter den. Den er en så naturlig del av vår identitet, vår kultur at vi tar den for gitt.
I boka har blant andre filosofen Arne Johan Vetlesen bidratt. Noe av det som fanget min oppmerksomhet var turen han fortalte om med sin tre år gamle sønn. Hver gang de kom til sitt faste vann i skogen hilste sønnen på furuene som speilte seg i vannet. Da det var på tide å pakke sammen og dra, sa sønnen alltid «ha det».
For han var dette like naturlig som å hilse på menneskene han traff på turen. Han viste dem den samme respekten. På et tidspunkt sluttet sønnen å hilse til naturen. Vetlesen filosoferer litt over dette – hvorfor begynte sønnen uten noen oppfordring å hilse på furuene og bekken? Han viste en nysgjerrighet og tilnærmet seg trærne ved å hilse på dem. Når han sluttet, var det sannsynligvis fordi han gjennom lang tid hadde sett at ingen andre hilste furuene på samme måte.
Ved inngangen til Friluftslivets år satt jeg en tidlig tirsdag morgen rundt et bål i Tøyenparken på Oslos østside. Rundt bålet hadde jeg flere friluftsentusiaster og Klima- og miljøministeren. En av dem innrømte at han hadde takket for seg da han for siste gang dro fra plassen i skogen, hvor han hadde overnattet en natt hver måned gjennom ett helt år. Men som han sa, hadde jeg begynt å snakke med trærne før det, hadde det vært på tide å dra hjem.
En annen som satt rundt bålet var Ellinor Marita Jåma, leder av Norske Reindriftssamers Landsforbund. Hun var kanskje den av oss som bruker naturen mest i det daglige. Mens vi andre henter maten vår i bæreposer på Rema, henter hun den på fjellet. Ellinor snakket varmt om naturen og respekten for den, ikke først og fremst som et sted for opplevelser og turgåing, men som arbeidsplass.
Friluftslivets år har som mål å få oss opp av sofaen og ut i naturen. Ikke nødvendigvis langt ut, men ut. Ikke ligg på sofaen og planlegg den ultimate fjellturen til neste år, var miljøministerens oppfordring. Kom deg ut i dag. De som blir glade i naturen – vil ofte også ta vare på den.
Turene trenger heller ikke være så tradisjonelle som Saabye Christensens, med anorakklommer fylt til randen. Men da jeg flyttet til Oslo og skulle på min første skitur i Nordmarka, var sekken og anorakken akkurat så velfylt som Saabye Christensen beskriver. Og selvsagt hadde jeg gode breie ski, godt egnet for fjellet, men de fikk ikke plass i de ferdig oppkjørte sporene i marka. En del år etter fornyet kona mi skiutstyret mitt. Smale ski, trange klær og pulsklokke. Det jeg trengte for å overleve utover dette, kunne kjøpes på Kikutstua, Ullevålseter eller Kobberhaughytta. Men naturopplevelsen er den samme. Som sist søndag, da jeg nøt marka i strålende sol, seks minusgrader og i løyper jeg aldri før hadde gått. På bussen hjem sendte jeg en takk – til naturen.