Sånn hadde det vært i over femti år, men da Hitler sto der og siklet, var tiden endelig kommet for mannen med øyrikets mest oppblåste selvbilde.

Ellers kom de flyttende inn i Downing Street nummer 10 i alle mulige fasonger og med forskjellig grad av motivasjon, viser boken som Hans Olav Lahlum og Øivind Bratberg presenterer etter påske.

Noen hadde en sivilisasjonskamp de måtte vinne, som Churchill, andre en verdenskrig å sluttføre, som David Lloyd George et kvart århundre tidligere. Andre skulle bygge den moderne velferdsstaten, intet mindre, slik Clement Attlee hadde satt seg fore. Margaret Thatchers prosjekt mange år senere var å beordre full gass til markeds-liberalismen mens hun gaflet i seg fagforeningsledere både til frokost og kvelds.

Noen hadde flyttet høyst motvillig inn i statsministerboligen og var bare glad til da de slapp fri etter kort tid, som Andrew Bonar Law. Andre igjen hadde passert middagshøyden og var blitt – ja, rett og slett litt bedagelig, som Stanley Baldwin. Han likte helst å trekke ned gardinene ut mot Downing Street, slik at ikke vaktene skulle få øye på ham der han krøllet seg under et ullpledd og koste seg med enda en kriminalroman.

Noen av statsministrene drakk for mye, og gjerne til alle døgnets tider, og flere av dem var minst like opptatt av sin egen kjønnsdrift som nasjonens ve og vel.

«De fire store», som Hans Olav Lahlum kaller dem, hadde nok sine skavanker, de også, men hver for seg løftet de seg et stykke over gjennomsnittet.

– David Lloyd George, Winston Churchill, Clement Attlee og Margaret Thatcher. Ingen over, ingen ved siden, mener Lahlum, og som vi snart skal høre: Andre framtredende eksperter på feltet er enige med ham.

Ikke dermed sagt at de 18 andre statsministrene fra 1900 og fram til i dag var noen lettvektere. Ikke alle i hvert fall.

Fyllefest i gummistøvler

– Han var jo en løs kanon i hele sitt vesen, sier Hans Olav Lahlum om Winston Churchill.

– Hvis vi er enige om at den krigen Churchill førte an var en eksistensiell sivilisa-sjons- og overlevelseskamp, blir det vanskelig å argumentere mot at han er den viktigste statsministeren i denne epoken. Men samtidig er hel-heten i Churchills karriere sammensatt av så mye, som hans holdning til Irland, Indias selvstendighet, hans syn på andre raser. Det er slett ikke alt som bygger opp under heltebildet, mener Lahlum.

Per Edgar Kokkvold (bildet), redaktør og mangeårig Storbritanniakjenner og -ekspert, mener likevel at Churchill står i en særklasse.

– Han reddet Storbritannia fra undergangen. Enhver annen britisk stats-ministerkandidat på denne tiden ville inngått et slags forlik med Hitler slik krigen utviklet seg i startfasen, men Churchill var urokkelig i sin anti-nazisme. Uten krigen ville derimot Churchill gått over i historien som en som aldri drev det til det helt store, mener også Kokkvold.

Etter å ha vunnet krigen, men tapt det første fredsvalget til Labours Clement Attlee i 1945, gjorde Churchill come back i Downing Street nummer 10 i 1951. Da han gikk av i 1955, var han 81 år.

– Den siste perioden ble daffe greier, sier Lahlum.

Churchill var tunghørt, han hadde hatt to slag, men var jevnt over i god nok form til å jage medarbeiderne til bristepunktet på drikkelagene som etterfulgte de ukentlige regjeringskonferansene.

– I sine memoarer forteller visestatsminister Butler at han brukte å gå med støvler i disse selskapene, slik at han hadde noe å helle drinkene oppi når Churchill ikke fulgte med, forteller Per Edgar Kokkvold.

Ser stort på det

I Trondheim sitter Churchill-patrioten Marvin Wiseth og ser stort på det hele.

– Hadde det ikke vært for Churchill, ville dette blitt lett match for Tyskland, mener den gamle ordføreren, som på sine mange turer til London fortsatt er avhengig av nye Churchill-injeksjoner i Cabinet War Room og andre steder i hovedstaden der minnene om nasjonsredderen holdes i live.

– Churchills krigsinnsats gjør ham til den han for alltid vil være for britene og de allierte. Men husk at han var regjeringsmedlem i 31 år. Han satt i parlamentet i hele 55 år. Og han var altså statsminister i ni år.

Churchill fikk Nobelprisen i litteratur, men følte selv at han heller burde hatt freds-prisen. Han produserte langt over ti millioner ord i flere titalls bøker og avisartikler, mer enn Shakespeare og Dickens til sammen satte på papiret. Med sin lange fartstid tegnet han også noen giftige karakteristikker av sine samtidige kolleger, bilder som skulle hefte ved de uheldige ofrene til evig tid og sverte dem.

Giftig som en slange

Spesielt Clement Attlee ble utsatt for mange ondsinnede kommentarer, som Churchill-fans den dag i dag fryder seg over.

– Han er et beskjedent menneske, sa Churchill om Attlee, men så har han da også mye å være beskjeden over. Eller da Churchill fortalte om den tomme drosjen som hadde stoppet foran Downing Street, og ut fra baksetet hadde naturligvis Clement Attlee steget ut. Dette viste jo på den ene siden Churchills enestående treffsikkerhet og replikkunst, men det har lenge kamuflert for det faktum at Attlee jo var en politiker av stort format, mener Hans Olav Lahlum.

Marvin Wiseth kan alle Churchills Attlee-vitser på rams, naturligvis, men synes det for balansens skyld er viktig å få fram at han også tok sin rival i forsvar.

– Når andre forsøkte å si noe stygt om ham, for eksempel folk i Attlees eget Labour-parti, gikk Churchill til motangrep.

– Kom ikke her og mobb mitt personlige mobbeoffer?

– Ja, noe sånt kanskje ...

«Han var en tørrpinne å se på og med sitt stillferdige vesen ikke stort mer enn et knirk i den svarte døren», skriver legendariske Richard Herrmann i sin bok fra 1970 om de britiske statsministrene.

– Joda, han var en veldig kontrast til Churchill, men han var dyktig og effektiv, tok kompromissløse avgjørelser og grunnla altså velferdsstaten, sier Per Edgar Kokkvold.

Michael Foot, som skulle lede Labour mange år senere, hevdet at kommunikasjonen mellom den fåmælte Clement Attlee og det britiske folk antagelig foregikk ved telepati.

21 menn og ett mannfolk

Da det 20. århundret opprant, var Downing Street nummer 10 bebodd av Lord Salisbury. Han hadde vært der siden 1895, men hadde også vært statsminister i to perioder tidligere.

I 1902 overtok nevøen Arthur James Balfourt (konservativ) nøklene til statsministerboligen og flyttet inn. Han skulle bli den siste ungkaren som bodde der før Edward Heath flyttet inn nesten 70 år senere.

Senere fulgte de i tur og orden:

• Sir Henry Campbell-Bannerman (liberal) 1905-08: Han skal ha vært den mest elskelige mannen i nummer 10 noensinne, ifølge samtiden. Han gjorde ikke mye ut av seg som statsminister og var den første tiden mest opptatt av å pleie sin invalide kone. Før regjeringstiden var omme, var han selv blitt rammet av slag og hadde havnet i rullestol.

• Herbert Henry Asquith (konservativ) 1908-16: Foruten at han tok et opp-gjør med lordene i Overhuset og reduserte deres innflytelse, var det hans nesten 30 år yngre kone Margot som laget mest støy i statsministerboligen i de åtte årene Asquith holdt hus der. Selv drakk han gjerne vin før talene i Underhuset, det fikk tungen ordentlig på glid.

• David Lloyd George (liberal) 1916-22: Han var britenes redningsmann under første verdenskrig, men det kunne ikke overskygge alle skandalene som fulgte hans politiske karriere. Han levde sammen med privatsekretæren i nummer 10, og ble ellers beskyldt for å ha barn i øst og vest, nord og sør.

– Men han hadde et veldig format som politiker, sier Hans Olav Lahlum, selv om han bidro til splittelser i partiet som man den dag i dag ikke har kommet over. Han er britenes siste liberaldemokratiske statsminister.

• Andrew Bonar Law 1922-23 (konservativ): Han hadde strupekreft og kunne ikke si et ord i Underhuset, men måtte nøye seg med å skrible ned sine budskap. Han er Lahlums personlige favoritt.

– Han mistet to sønner i verdenskrigen, og fikk som flere av politikerne på denne tiden tragediene tett innpå seg.

• Stanley Baldwin 1923-24, 24-29 og 35-37 (konservativ): Han styrte både sin egen borgerlige regjering og en samlingsregjering der han i navnet, men ikke gavnet, lot Ramsey MacDonald være sjef. Det var denne Baldwin som ble stadig mer ivrig på krimromaner, og på slutten av sin regjeringstid framsto han ganske giddaløs og lat, rett og slett. Han likte også godt å stelle med noen griser som han hadde ute på landet, og var egentlig overlykkelig da det endelig var game over i 1937.

• Ramsay MacDonald 1929-31, 31-35 (Labour): Arbeiderpartiets første regjeringssjef, men bare i en kort periode, før han ble leder av en samlingsregjering med toryene. Churchill var ute med giftbegeret her også. «Han har en fabelaktig kombinasjonsevne, han kombinerer et maksimum av ord med et minimum av innhold», sa han. Da kong George 5. tok imot ham på slottet for å gi regjeringsoppdraget til den første sosialisten han hadde møtt, skrev kongen i sin dagbok: «Jeg lurer på hva bestemor (Victoria) hadde sagt om hun hadde sett meg nå».

• Neville Chamberlain 1937-40 (konservativ): Han ville, ifølge Winston Churchill, blitt «... en brukbar borgermester i Birmingham, i et dårlig år». Han ble preget av skammens avtale med Hitler («Peace In Our Time») og tvunget til å trekke seg etter det mislykkede felttoget i Norge i april 1940.

– I herrens navn, gå! skrek representantene i Underhuset, og så fulgte han omsider oppfordringen.

• Winston Churchill 1940-45, 1951-55 (konservativ): Etter at Chamberlain var skubbet vekk, var ringen klar for den gamle krigeren. For det var det han var, framfor noe annet. Da krigslykken begynte å snu, og Winstons popularitet aldri hadde vært høyere, sendte en beundrer ham et stort stykke skotsk laks. «Nei takk,» svarte Churchill, «bare en kjøttetende person kan vinne denne krigen».

• Clement Attlee 1945-51 (Labour): Han var en mann av få ord, som vi allerede har hørt, men ganske nådeløs når det gjaldt å kvitte seg med folk som ikke leverte. Rent sosialt var han bortimot en katastrofe. Medarbeidere kunne tilbringe timer med ham i en togkupé uten at han sa mer enn enstavelsesord.

• Sir Anthony Eden 1955-57 (konservativ): Han gjorde mer nytte for seg i partiet og i Churchill-regjeringene enn da han selv skulle forsøke å lede. Han hadde stått i skyggen av Churchill i hele sitt liv, het det, og tålte ikke sollyset han ble eksponert for.

• Harold Macmillan 1957-63 (konservativ): Han greide det kunststykket å bli gjenvalgt på slagordet «Dere har aldri hatt det så godt!». Han ble kalt «Mack med kniven» fordi han hadde ord på seg for å ha is i blodet og en ubønnhørlig trang til å foreta omfattende ommøbleringer i kabinettet. Når han bestemte seg for å skifte mannskap, røk gjerne halve laget.

• Sir Alec Douglas-Home 1963-64 (konservativ): Feil mann til feil tid. Han var utenriksmann, først og fremst, og ingen økonom på en tid da britisk økonomi haltet og arbeidsledigheten steg. «Spør dere meg om økonomi, må jeg ta fram fyrstikkene og begynne å telle», sa han fårete.

• Harold Wilson 1964-70, 1974-76 (Labour): Han hadde vært vidunderbarn helt siden krigen, da han var med i Attlee-regjeringen. Han ble den yngste statsministeren i sitt århundre (48 år) og markerte en ny tid ved å håndplukke politikere med bakgrunn fra prestisjeuniversitetene i Oxford og Cambridge til nøkkeljobber. Han trakk seg to år før den siste perioden var omme, antagelig fordi han begynte å merke tegn til Alzheimers.

• Edward Heath 1970-74 (konservativ): Tory-partiet løftet fram Heath for å match karismaiske Wilson. Det ble fire år som kastet lite av seg politisk. Ted, som han ble kalt, flyttet alene inn i nummer 10, bortsett fra at han hadde med seg et flygel som flyttefolket greide å kjøre fast i inngangsdøren. Han kom aldri tilbake til Downing Street, men satt i Underhuset i til sammen 51 år.

• James Callaghan 1976-79 (Labour): Han bidro mest til å berede grunnen for neste leieboer i nummer 10. Callaghans to år ble preget av en rekke streiker og uro i arbeidslivet.

• Margaret Thatcher 1979-90 (konservativ): Det ble sagt at hun var det eneste mannfolket i Ted Heath sin regjering. 1980-tallet skulle bli Maggies tiår, en epoke ingen brite – eller ikke-brite, for den saks skyld – som er over 40 år i dag, kan ha et likegyldig forhold.

– På samme måte som Clement Attlee trakk samfunnet til venstre og på noen punkter forandret det for bestandig, beveget Thatcher det til høyre og gjennomførte endringer som ble stående, sier Hans Olav Lahlum.

• John Major 1990-97 (konservativ): Major vant ett valg, det skal han ha, men Lahlum tror ennå det er for tidlig å si om han virkelig var så undervurdert som noen vil ha det til. Han slet med dårlig karisma og var stand-up-komikernes favoritt i en årrekke.

• Tony Blair 1997-2007 (Labour): Han er fortsatt så omstridt på grunn av Irak-krigen at det er vanskelig å måle hvor stor han eventuelt vil bli i ettertiden, tror Hans Olav Lahlum. Men han vant vitterlig tre valg, to med rent flertall og er sånn sett i statsministrenes Premier League allerede. Og han slo rekorden til Harold Wilson og ble statsminister bare 43 år gammel.

• Gordon Brown 2007-10 (Labour): Han gikk i årevis og ville ha jobben til Tony Blair, slik avtalen mellom de to var blitt utformet da de ennå var perlevenner og veien lå åpen for Nye Labour. Da han omsider fikk flytte inn i nummer 10, var all moroa over forlengst og tiden fram til valget i 2010 ble bare en pine for alle.

– Det skal mye til for at Brown skal bli husket for noe godt fra disse årene, men som Labour-strateg var han betydelig, mener Hans Olav Lahlum.

• David Cameron 2010-15 (konservativ): –Det er et helt åpent valg i mai, og skulle Cameron vinne, vil det være en prestasjon som det står respekt av og som kommer til å avgjøre hvor stor han blir rent historisk, sier Lahlum.

Kilder:

Robert J. Parker: «British Prime Ministers»

Richard Herrmann: «Bak den svarte døren»

Intervjuer med Hans Olav Lahlum basert på hans og Øivind Bratbergs bok om britiske statsministre.