Lisa dro med seg vennene vekk fra massemorderen

Utøya, fredag rundt klokken 17.15

I mørke bukser med refleksbånd og genser med politiemblem kom Anders Behring Breivik gående opp veien fra hovedhuset og stabburet mot kafébygget.

32-åringen er tungt bevæpnet med en pistol, et automatvåpen og en bag full av ammunisjon. Lisa Marie Husby, opprinnelig fra Orkanger, men nå bosatt i Steinkjer, befinner seg i området rundt kafébygget da de første skuddene avfyres. Panikkslagne ungdommer strømmer mot 20-åringen som begynner å løpe i motsatt retning, gjennom teltleiren. Hun må finne vennene sine og få dem i sikkerhet.

- Jeg løp mellom teltene til der hvor nordtrønderne holdt til.

Husby er krystallklar på at de må komme seg vekk, unna våpnene, vekk fra han som skyter, men alvoret har ikke slått alle. Det blir en slags diskusjon. Det er ingen grunn til at det skal skytes på AUFs fredelige sommerleir. Noen vil gå tilbake mot kaféhuset, tilbake mot Anders Behring Breivik. Lisa Marie Husby får tretten eller fjorten nordtrøndere med på å løpe videre inn gjennom skogen. Hun snur seg mot ungdommene som er på feil vei og kjefter. Hun kauker.

- Ha dokker hit!

Heldigvis snur de. Så løper alle forbi de siste teltene, mot skogen hvor skolestua ligger skjult. Turen mellom trærne husker Husby lite av. Det gikk fort og ungdommene kommer seg inn i sikkerhet hvor de forskanser seg, barrikaderer døra og legger madrasser mot vinduene. En hadde falt og skadet seg i den ville flukten, men ingen er rammet av kuleregnet. Selv kryper Husby under en seng og trekker kofferter over seg. Hun finner frem mobilen.

- Jeg skrev meldinger til mamma og kjæresten. Jeg skrev hvor glad jeg var i dem, at jeg savnet dem.

Skytingen hører de hele tiden, salvene avbrytes bare av korte pauser hvor Behring Breivik antakelig må lade om. Plutselig kommer skuddene nærmere. 32-åringen i politigenseren har innhentet de nordtrønderske ungdommene. På nytt åpner han ild.

- En gutt fikk en kule bare en meter forbi seg. Han skjøt gjennom veggene, gjennom døra. Vinduene var åpne og døra hadde glass i seg så han hadde kunnet komme seg inn om han ville. Det hadde vært forferdelig, sier Husby.

I stedet forsvinner Behring Breivik og skuddsalvene. Den neste timen er nervepirrende inne i skolestua. Rundt klokken 19.20 pågripes 32-åringen av beredskapstroppen, uten dramatikk.

- Vi synes etter hvert at vi hørte sirener, men skjønte at det kom til å ta tid. Det føltes litt tryggere da helikopterlyden kom. Så sparket politiet inn døra og lyste rundt med lommelyktene. Alle ble livredde. Vi trodde det var ham og tenkte «lurer de oss?»

Det gjorde de ikke. Klokken 19.40 kunne Husbys venner og pårørende gledesstrålende lese følgende melding på Facebook:

- Æ e redda.

Utøya, fredag rundt klokken 20.30

Ungdommene i skolestua må vente på at politiet sikrer området. De er blant de siste som reddes. Endelig får de løpe gjennom skogen, for andre gang, ned mot en ventende båt. De er i god behold, men rundt dem ser de forferdelige ting.

-Flere hadde brukket beina da de prøvde å komme seg unna. Nede ved brygga så lå det en gutt som blødde kraftig fra hodet, sier Husby.

På motsatt side av Tyrifjorden venter tryggheten. Husby roser oppfølgingen ungdommene får fra helsepersonellet. En sykepleier venter med et varmt pledd til hver enkelt. De får drikke og bekreftelser på at de er fysisk uskadd. Utpå natta møter 20-åring foreldrene og kjæresten som har hastet nedover til Sundvolden.

I sekstiden sovner Husby omsider på hotellet. Før hun gikk til sengs fikk hun beskjeden. 80 AUF-venner er skutt og drept.

Nær Gjøvik, lørdag rundt klokken 18.30

Utpå dagen kjørte familien Husby kjørt vekk fra Tyrifjorden, Utøya og hotellet på Sundvolden. De skal hjem til Orkanger. Lisa Marie forteller at de grufulle hendelsene kvelden i forveien ikke helt har sunket inn.

- Jeg tenker sånn på foreldre og slektninger som sitter og venter på informasjon om sine. Det klarer jeg ikke å se for meg. Folk her har sett så mye man ikke burde ha sett. Det kommer til å forfølge oss resten av livet.