Følg oss på Twitter:
Så er den der med ett, vi ser rett over på Alstadhaugkirken i stein. Igjen slås jeg av hvor vakker den er – og så perfekt plassert. Kirken kan se ut som en brud ved alteret, der den breier seg ut – hvit, vakker, rolig, evig. Og når jeg ser den, settes jeg ett år tilbake i tid. 23. juli 2011. Av alle ting var vi her. Dagen etter. I bryllup.
De to siste ukene har jeg hatt Anders Behring Brevik, ikke bare til frokost, men til lunsj og middag også. Gått med proppene i ørene og hørt «Alltid nyheter» med den behagelige stemmen til Jarle Roheim Håkonsen, som i hver pause bringer meg ut fra rettssal 250 – ut i virkeligheten, tilbake til normaliteten.
Innimellom har jeg kjent det ekle stikket i hjertet, den indre stemmen som sier at du hører ikke på fordi du bryr deg, du hører fordi det er spennende. Hvem har de beste argumentene, hvem fremfører de best, hvem driter seg ut? Du hører ikke fordi du bryr deg, du hører for å lære - aldri har du visst så mye om psykiatri, jus, systemer – en verden du ikke kunne. Ikke tenker du på dem som sprang for livet den dagen. Og det stemmen sier er sant. Selvfølgelig tenker jeg på dem. Men jeg tar dem ikke inn. Ikke på ordentlig.
Damejakt på Highway Trøndelag
23. juli i fjor våknet vi til radioen som sa 84 døde og jeg sprang på badet og brakk meg. På stolen hang sommerkjolen i rosa, blått, lime – under, de høye, lyseblå sandalene som passet så fint. Ikke hadde vi noen grunn til å avlyse. Det var bare å vekke ungene, få de av gårde til barnevakten, kjøre av gårde til Nord-Trøndelag. I stativet på Esso på Åsen sto ekstrautgaven av Adresseavisen, hele forsiden viste bildet tatt av Rune Petter Næss:
Utøya, svarte trær, hvite poser. Men det var bare å fortsette. Til Alstadhaug kirke.
Å, så vakker hun var, bruden. Men jeg så ikke så mye på henne. Ennå kjenner jeg skamrødmen i kinnene for at jeg satt der med mobilen under selskapsveska under hele vielsen. Mobilen var verden utenfor – den vi lot som ikke eksisterte. Jeg tenkte at de kan ikke gjøre dette, de kan ikke gifte seg. Ikke nå. Ikke sånn. Det hjalp at presten plutselig begynte å snakke om sjokket, om det som hadde skjedd. Og så sa hun at det var rett av oss å være der, for vi må fortsette likevel. Men jeg var usikker på om hun virkelig mente det.
- Kjør innom kirka, da vel, kommanderer Mari fra passasjersetet. Sola skinner, det grønne er så grønt, himmelen så blå – og likevel kjenner jeg et sinne idet vi kjører opp alleen til Alstadhaug. Merkelig nok ikke mot terroristen, han er patetisk, men mot de som ikke tvilte. Hvorfor skal de bestemme at han ikke visste hva han gjorde? Og så får jeg dårlig samvittighet for det også. De har jo gjort sitt beste.
Jeg provoserer det frem. Ber spillelistesjef Mari i passasjersetet om å få høre Melissa Horn som synger at «det aldri kan gjøres ugjort det som hende i kveld». Og da er jeg der, må bare ta det inn. Alle ungene, som var like gamle som min eldste sønn, som løp for livet. Og jeg tenker på alle dem som ikke har et valg. Som ikke kan gå ut og inn, som bare er der hele tiden. Og som har ett mindre bryllup å gå i.