Skrittene hans var upresise, og blikket sløret. Han så rett og slett kraftig beruset ut. I desperasjon og mangel på en bedre løsning brøt jeg ut i et høyfrekvent hyl, i forsøk på å etterligne en ulv. Eller et hvilket som helst annet rovdyr i grunn. Børre stoppet opp og sperret opp de tidligere halvveis lukkede øyelokkene. Han sto lammet på stedet hvil i full forvirring i noe som for meg fortonet seg som en evighet, men endte opp med å gjøre en helomvending og listet seg raskt mot boligen sin igjen. Jeg pustet lettet ut og priset meg lykkelig for at Børre var så glad i øl. Hadde det ikke vært for at han var dritings den kvelden, hadde neppe min nokså tvilsomme plan virket.
Men kvelden var slett ikke reddet av den grunn. Per lå fortsatt bevisstløs ved siden av meg uten noen synlige tegn til å skulle våkne igjen i nærmeste framtid, og Lars lå fortsatt i livsfare på sykehuset. Nei, kvelden var så langt ifra reddet. Mora til Lars sto sikkert ved sykesenga hans om få sekunder. Skulle det være håp om i det hele tatt å komme fram til sykehuset og finne han levende, var jeg nødt til å gjøre noe. Fort. Jeg måtte få Per våken. Men aller først var det nødvendig å få både han og meg selv til helvete bort derifra. Det føltes langt ifra trygt i skogholtet, kun få meter fra Børre Svenssons hus.
Jeg dro Per etter armene langs den ujevne overflaten i skogbunnen. Det ble tungt etter hvert, og kroppen min var allerede klar til å legge seg rett ned og sove på den fuktige bakken etter dagens tidligere anstrengelser. Men frykten og vissheten om at Lars sannsynligvis lå få klokketikk unna døden, holdt meg gående. Jeg hørte sildring fra en bekk i nærheten og navigerte etter den. Trygt framme gikk jeg bort til den, hentet vann, som var isende kaldt etter alt regnet, og kastet det i ansiktet på Per. Han så omsider ut til å kvikne til. Først så han ikke ut til å engang huske hvordan han hadde kommet seg dit, men plutselig reiste han seg raskt opp og konstaterte – ”Vi må til sykehuset!” Som på kommando begynte begge å løpe. Gjennom den mørke skogen, de humpete landeveiene og inn til byen. Til slutt så vi sykehuset et par hundre meter unna. Først da gikk det opp for oss at vi ikke hadde en fjern anelse om hva vi skulle gjøre når vi endelig hadde kommet oss hit. Vi stoppet opp og så på hverandre ei stund, imens pusten gikk hurtig fra oss begge. ”Vi vet ikke engang om han fortsatt er i live,” sa jeg fortvilet mellom små hikst etter luft. Per svarte kontant ”Nei. Det er akkurat det vi må finne ut. Ikke bare stå der å glo, kom for faen”. Det så ut til at den lille luren han fikk i skogen, dog ufrivillig, hadde kviknet han opp.
Vi sto i korridoren der vi visste rommet til Lars lå. Fargene var sterile, og lukten karakteristisk. Det var helt stille. Om min ekstreme sykehusfobi i voksen alder kan spores tilbake til akkurat denne dagen, vet jeg ikke. Men en ting kan jeg med sikkerhet utelukke, jeg utviklet i alle fall ikke et mer lystbetont forhold til sykehus. Per og jeg beveget oss sakte mot døra Lars lå bak. I det vi kom fram la Per handa på dørhåndtaket og ventet litt, som om han forberedte seg på det han kom til å få se, før han bestemt åpnet døra.
Det vi skuet der inne var til stor lettelse. Lars lå fredfullt og intetanende i sykehussenga. Bortsett fra han var det ikke en sjel å se der inne. Vi tuslet forsiktig inn og stilte oss ved senga og bare så på han. Vi sto der som hypnotiserte i det jeg går ut ifra var et par minutter, men det kan like godt ha vært ti sekunder eller en halvtime. Det som til slutt vekket oss fra transen, var en svak rumling av dempede menneskestemmer som etter alt å dømme var på vei mot nettopp dette rommet. Jeg syntes å gjenkjenne mora til Lars sin stemme, men den andre var ukjent.
Vi hadde ikke noe sted å løpe, og sto vi her når hun kom inn, ble vi helt sikkert jagd hjem. Jeg listet meg fort bak gardinen som skilte senga til Lars fra ei tom seng. Per fulgte fort eksempelet mitt. Vi fikk så vidt tid til å blunke, før mora til Lars åpnet døra til rommet. Vi hørte henne si med gråtkvalt stemme til en mann vi gikk ut ifra var en lege, at hun ville ha litt tid alene med sønnen sin. Så klart skulle hun få det, var det forståelsesfulle svaret. Legen gikk, og mora til Lars gikk sakte bort til senga hans på sine djevelske geitlegger.
Hun så rolig og kald ut, før hun plutselig brøt ut i en massiv kjeftekule. Hun hvisket, av åpenbare grunner, men hun framsto ikke som mindre truende av den grunn. ”Så du lever enda”, var åpningsreplikken. Stemmen hennes var fylt med avsky. ”Du får nyte det mens du varer, din ubrukelige drittunge. Fra den dagen jeg fant deg nyfødt, spinkel og stakkarslig på et jævla dogulv har jeg gitt deg mat, et sted og sove og klær, i den tro du en dag kom til nytte på et eller annet vis. Men du har bare vist deg å være en satans stor byrde og utgiftspost, som i tillegg har begynt å stikke nesa di opp i ting du ikke har noe med. Du hører meg kanskje ikke, men om du gjør det, er jeg sikker på at du angrer på alt du grådig har tyvlyttet og snoket deg til å få vite, eller hva?!”
Akkurat i det vi trodde vi skulle få vite hva som var grunnen til alt det uforståelige vi befant oss midt oppi, stoppet mora til Lars opp. Som om det gikk opp for henne at hun hadde dårlig tid. Vi forsto at hun var i ferd med å avslutte det hun kom hit for. Hun løftet hodet til Lars, hentet ei pute og holdt den foran ansiktet hans. Jeg visste at hun hadde med seg et våpen som på en brøkdel av et sekund kunne tatt livet av meg. Men allikevel bykset jeg fram og trykket på knappen som tilkalte sykepleieren.
Mora til Lars var i fullstendig sjokktilstand, men kviknet fort til igjen. Uten å nøle fyrte hun av to skudd. Ett mot Lars, ett mot meg. Etter det husker jeg ikke noe.
Per har fortalt meg at hun prøvde å komme seg vekk fra sykehuset, men uten hell. Hun møtte sykepleieren som var på vei til Lars i gangen. Da gikk det tydeligvis opp for henne at slaget var tapt, for hun snudde våpenet hun hadde i handa mot seg selv.
Lars døde umiddelbart, men jeg overlevde etter en rekke operasjoner. Presten så vi aldri mer, og dermed var alle som visste meningen med alt som hadde skjedd, borte. Vi fikk altså aldri vite hvorfor. Men ingen av oss hadde noe særlig behov for det på det tidspunktet heller. I ettertid har jeg også skjønt at Per hadde sitt å stri med på hjemmefronten i den tiden. Vi sørget over Lars, som vi så vidt kjente, men allikevel hadde forårsaket en ekstrem omveltning i livene våre. Vi hadde nok med å komme oss gjennom hverdagen, og angsten sitter fortsatt i oss den dag i dag.
Nå, når jeg ser tilbake, hadde det hjulpet enormt om jeg visste hvorfor jeg opplevde så mye jævlig den sommeren. Hemmeligheten tok både Lars og mora med seg i graven.