For torsdagens konsert med dirigent Andris Nelsons ble rett og slett en skjellsettende opplevelse. Det startet med Brahms dobbelkonsert, en konsert jeg aldri har syntes har hatt den rette brahmske lødighet, men her ble det en annen Brahms praktisk talt.
Nelsons slapp orkesteret energisk løs i innledningen med fraser, attakk og dynamikk som bar bud om vilje. Og snauere var ikke de to unge solistene Baiba Skride og Sol Gabetta hhv. Fiolin og cello da de startet sin eksposisjon uten orkesteret, den samme energi og samme markante uttrykksglede var å høre her, de krevde sin plass både i tid og rom der de etter hvert spilte smektende i vei, ikke minst cellisten Sol Gabetta med sin fyldige tone og myke frasering.
Solisten akksentuerte og orkesteret akksentuerte, de spilte makeløst sammen og løftet Brahms dobbelkonsert til høyder jeg aldri har fornemmet før. For denne konserten er tydeligvis vanskelig å få til å leve, men her fikk man både se og høre hvordan det kunne gjøres. Og dirigent Andris Nelsons var nok den viktigste faktor i forhold til det praktfulle samarbeidet som gjorde at dette musiserte så godt.
Jeg har heller aldri slitt ut noen innspillinger av Tsjaikovskijs Manfredsymfoni. I forhold til de nummererte symfoniene har den jo ikke de like iørefallende melodilinjer eller for den saks skyld store patos. Men den er romantisk musikk like fullt, med rikelig av komponistens påfunn og ikke minst hans praktfulle orkestrering. Med orkesteret i fin romantisk klangfull størrelse ble man i nærmere en time holdt i ånde av intens musikalsk tilstedeværelse med et dypdukk i denne musikken ide og muligheter for utfoldelse. Alt gjennom Andris Nelsons grundige arbeid og musikalske genius. Praktfullt. Neste gang Andris Nelsons navn står på plakaten er det bare å legge alle timelige ting til side og begi seg til konsertsalen.
