I det svake skinnet fra et tent stearinlys, kunne vi så vidt skimte konturene av presten og mora til Lars som satt i en sofa. Sofaen var snudd, sånn at ryggen sto imot vinduskarmen. Det var bare omrissene av overkroppene og bakhodene vi så. Når de snudde seg mot hverandre, kunne vi se de svakt opplyste ansiktene fra siden. Alt i alt var ikke dette et spesielt oppsiktsvekkende syn. Det var de lave, opphissete ordene som fikk redselen til å bre seg som is i magen. I dag kan jeg enda huske ordrett hva mora til Lars sa. Ordene ga meg gåsehud i den regntunge sommernatten.
”Vi må bli kvitt den jævla ungen!”Mora til Lars sin stemme var lav og hadde en undertone av panikk. ”Han vet for mye! Han vet alt! Vi må bli kvitt han. Hva skal vi gjøre? Å kutte av bremsene på sykkelen feilet jo totalt, og nå går hele bygda rundt og tror at Lars er suicidal!” Presten var stille en stund. Da han først begynte å snakke, var det med lav og rolig stemme, nesten som en voksen som prøver å roe et barn som har slått seg. ”Heidi, ta det litt med ro nå. Det er slettes ikke sikkert vi trenger å kvitte oss med guttungen. Han kan være nyttig.” Mora til Lars snudde seg og så han inn i øynene. Jeg vet ikke om det var innbilning, men jeg mener virkelig at jeg så galskapen lyse ut av de klare, blå øynene hennes. Hun var irritert nå. ”Hva faen mener du med det? Nyttig? Vi må drepe ham, vi var jo enig om det! Han vet for mye! Han kommer til å avsløre oss! Er du for feig? Kanskje jeg må drepe deg også i samme slengen? Da ville jeg i alle fall bli kvitt to problemer.” Hun smilte stygt. Jeg kunne høre Pers hyperventilering i øret mitt. Jeg var ikke særlig rolig selv heller. Jeg skalv og kaldsvettet. Dette kunne ikke være sant. Dette kunne ikke være den samme damen som vi hadde sett da den lille familien flyttet til bygda. Hun var hyggelig og forsiktig. Hun hadde mislikt banning og alkohol, og virket snill. Det hadde rett og slett virket for ekte til å være skuespill. Men nå var jeg virkelig i tvil. Hva var det som skjedde egentlig?
Mora til Lars fortsatte den skremmende monologen sin: ”Du henger bare som en klamp om foten min, Otto. Det virker som om hele prestegreia har gått deg til hodet. Som om du tror på nestekjærlighet, ikke å drepe, og lyve og stjele og sånt pisspreik. Nå tror du sikkert på Gud også? Kanskje du bare skal gi opp opplegget vårt og begynne som prest på ordentlig? Det ville du vel likt, din jævla feige kylling!” Det siste kom som et hysterisk rop. Presten krøp liksom sammen der han satt i sofaen. Han sa ingenting. Han var redd for henne. Han, en mann, var redd for denne lille, spedbygde damen. Det fikk meg til å innse en ting. Jeg hadde vel egentlig visst det fra før, men nå ble jeg enda mer sikker: Mora til Lars var farlig. Hun ville drepe Lars. En tanke slo ned i hodet mitt. Vi måtte redde han! Før jeg fikk tenkt lengre, hørte jeg den skingrende stemmen hennes igjen. ”Hvis ikke du vil hjelpe meg, så får Børre gjøre det. Jeg har fått nok av deg. Jeg drar!” Jeg turte ikke å se over vinduskarmen igjen, men vi hørte de raske skrittene fjerne seg innover i huset. Plutselig gikk det opp for meg at hun skulle ut. Jeg og Per satt sammenkrøpet inntil veggen på forsiden av huset. Det var ikke langt fra inngangsdøra, hvor mora til Lars om noen få sekunder ville storme ut. Jeg har aldri vært så redd som den gangen. Det var ingen steder å gjemme seg. Hvis hun oppdaget oss, ville hun mest sannsynlig prøve å drepe oss, sånn som hun hadde prøvd med Lars. Jeg hadde en sterk følelse av at hun ikke ville mislykkes denne gangen.
Jeg vet ikke hva som skjedde, men før jeg visste ordet av det hadde jeg dratt med meg Per til det nærmeste skjulestedet jeg kunne finne; den gamle Volvoen som sto parkert på gårdsplassen. Vi lå sammenklemt på gulvet i baksetet. Det var skittent, og luktet våt hund og gammel tobakksrøyk. Jeg ba til Gud om at mora til Lars ikke skulle ut og kjøre hvor enn hun skulle. Per hyperventilerte der han lå. Jeg så panikken i øynene hans, og han skalv. Jeg var livredd selv. Vi visste hvor farlig hun var. Hun måtte være djevelen selv. Vi hadde virkelig problemer nå. De knasende skrittene i grusen var ikke til å ta feil av, hun kom mot bilen, mot oss. Vi krøket oss enda mer sammen og håpet på det beste. Etter litt fomling med nøkkelen i låsen, åpnet hun døra og dumpet ned på det slitte setet. Kupèlyset virket heldigvis ikke, så vi forble umerket i mørket. Frykten bølget igjennom meg, og jeg ble kvalm. Vi måtte være stille! Etter en stund fikk hun start på motoren, tok av ut på hovedveien, og vi kjørte av gårde.
Etter en kort stund kjente vi at bilen svingte inn på en humpete grusvei, før den stoppet helt. Mora til Lars gikk ut av bilen og slengte igjen døra etter seg. Det var helt mørkt utenfor, og jeg turte ikke reise meg opp i bilen for å se hvor vi var. Vi ventet. Etter noe som virket som en evighet, turte jeg å se igjennom vinduet på bildøra. Vi var ved det lille huset i skogen. Der hvor den lille, feite flyttemannen bodde. Børre Svensson. Jeg forstod ingenting. Han og rødhåringen hadde jo gjort narr av mora til Lars. De hadde avskydd henne. Var de med på ”opplegget”? Gjennom vinduet på den lille rønna kunne jeg se Børre og mora til Lars føre en høylytt samtale. Jeg hørte stemmene, men ikke ordene. De gestikulerte og så sinte ut. Jeg skjønte det bare var et spørsmål om tid før hun kom tilbake. ”Vi må komme oss ut, fort som faen!” hvisket jeg til Per. Stille åpnet vi døra og snek oss ut. Vi sprang krokbøyd over plena foran huset, og gjemte oss i sikkerhet i skogbrynet. Akkurat da ble døra slengt opp, og mora til Lars sprang ut mens hun ropte til Børre Svensson. ”Hva faen er galt meg deg da? Jeg trodde i det minste at du ville hjelpe meg! Er du feig? Da blir det jeg som får alt sammen. Fy faen som dere vil angre! Men først må jeg bli kvitt den stygge ungen, fort! Han vet alt! Heldigvis er han allerede halvdød. Og siden dere ikke ville hjelpe meg, får jeg faenmeg ordne det sjøl!” Ut av døråpningen flommet det lys, og jeg er sikker på at Per så det samme som meg. Mora til Lars hadde en diger pistol i hånda. Den var svær, den største jeg noen gang hadde sett! Hun satte seg inn i bilen, startet motoren og tok en u-sving. Så forsvant hun i den mørke skogen. Det siste vi så var baklysene som ble mindre og mindre. Inne i huset så vi Børre Svensson sette seg foran tv’ en med en langpils. Han så lett irritert ut.
Tankene mine strømmet som en foss igjennom hodet. Det var så mange at jeg ble svimmel. Presten var ikke prest allikevel. Han var slem. Mora til Lars var ond, og hun hadde prøvd å drepe Lars. Hun hadde kuttet av bremsene på sykkelen hans, så han hadde kjørt utfor stupet. Hun hadde også en diger pistol. Børre Svensson var også involvert. Lars lå skadet på sykehuset, og moren hans hadde tenkt å drepe han fordi han visste for mye. Om hva? I dette tankemylderet kom jeg fram til to ting. En: jeg var dritredd! To: jeg og Per måtte redde Lars! Jeg skjønte at vi hadde fryktelig dårlig tid siden mora til Lars hadde bil og antakeligvis var på vei til sykehuset allerede. Skogen var mørk og truende. Først nå la jeg merke til at det regnet. Jeg var klissbløt, og det var Per også. Han stod og så på meg med livredde øyne. ”Vi må redde Lars!” sa jeg lavt. Han sa ingenting. ”Kom igjen!” sa jeg, litt høyere. Jeg nappet han i genseren. Plutselig ble øynene hans glassaktige, og han segnet om på den våte skogbunnen. Per hadde besvimt. Jeg prøvde å vekke ham. Jeg ristet i han, og hvisket navnet hans lavt. Det gikk ikke. Han var helt borte. Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg måtte redde Lars, men jeg kunne ikke forlate Per alene og bevisstløs i skogen! Det begynte å bli lyst også. Jeg hørte en lyd. Det var ytterdøra på det lille huset som åpnet seg. Børre kom sjanglende ut. Jeg huket meg ned, men skjulestedet hadde vært mye bedre da det var mørkt. Jeg så de små øynene hans fokusere på stedet hvor vi var gjemt, så begynte han å gå sakte mot skogbrynet. Per var fremdeles bevisstløs. Hva skulle jeg gjøre nå?