I morgen skal Dagfinn Slungård lede begravelsesseremonien i Hegra kirke der familie, venner og lokalmiljø skal ta et siste farvel med trebarnsfaren Arne Armand Engberg (53) fra Hegra. 53-åringen mistet livet lørdag da han på motorsykkel ble påkjørt av en bilist på Rv. 705 i Selbu.
Slungårds kollega Anne Cecilie Ringen var den som overbrakte dødsbudskapet til de nærmeste etter Roger Johansen (53) fra Stjørdal. Han mistet livet på morgenen mandag 2. juni. Tobarnsfaren på sykkel kolliderte med en bil ved Mælen bru i Stjørdal, i det han skulle på jobb i Hegra Sparebank der han var assisterende banksjef. Han ble begravet tirsdag, seremonien var i Stjørdal kino.
De to prestene vet bedre enn de fleste hvordan dødsulykker rammer små lokalmiljø. De står midt i sorgen.
Dødsbudskapet
- Etter slike ulykker vil mange miljø og flere lokalsamfunn bli direkte berørt. Omkomne og deres pårørende har familie, venner og klassekamerater. Folk blir minnet om at det verste kan skje, at det ikke er noen selvfølge at vi har hverandre, sier Anne Cecilie Ringen.
Når prestene skal formidle dødsbudskap, skjer det ved oppmøte – sjelden eller aldri via telefon. –¿Det finnes ingen måte å pakke inn et slikt budskap på. Du må si det som det er, realitetsorientere den du henvender deg til, sier Anne Ringen.
- Etter ulykker eller uventede dødsfall, vet du at du bringer med deg et budskap som vil legge livet i grus til de du skal oppsøke. I en slik situasjon handler det om å være der for de sørgende – kunne være trygg midt i kaoset, sier Ringen.
Etter de første minuttene gjelder det for budbringeren å skaffe seg oversikt, hvem som kan komme og være der for de etterlatte og sørge for at alle som skal blir varslet. Ofte vil det raskt komme spørsmål om detaljer – hva som skjedde, hvor det skjedde, hvilke skader og hvor den døde er bragt inn.
Tøffeste jobben
For prost Dagfinn Slungård er den tøffeste delen av jobben å gå med dødsbudskap til pårørende som har mistet barn og unge.
- Hadde jeg fått et slikt budskap, er det vanskelig å fatte hvordan jeg skulle maktet å leve videre. Men erfaring viser at selv om livet aldri blir det samme, klarer folk å komme seg opp. Hvordan de takler det er en gåte, sier Dagfinn Slungård.
Ordfører Johan Arnt Elverum i Stjørdal har blitt berørt av de to ulykkene som på kort tid har rammet kommunen han leder. Lokalmiljøet er lite. Arne Armand Engberg jobbet som vaktmester i Stjørdal rådhus, Roger Johansen som assisterende banksjef i Hegra Sparebank.
- Det er tragisk. Begge var i sine beste år og fremtredende personer på hvert sitt vis. Tragediene rammer så tilfeldig, sier Johan Arnt Elverum.
I etterkant av dødsulykker merker prestene at de ofte har en ekstra jobb å gjøre, sammenliknet med dødsfall som er ventet – de må følge opp de pårørende ekstra tett. I første fase av en ulykke er ofte ikke de pårørende i stand til å tenke begravelse. Men dagen kommer, og forberedelser må settes i gang.
Må ikke prestere
- For etterlatte er det viktig at begravelsen blir en god stund – i den forstand at de sørgende opplever at det settes rette ord på situasjonen de er i. Og at vi klarer å formidle sorgen og minnene etter den avdøde på en måte som oppleves som riktig. Dette er ikke minst viktig etter plutselige, uventede dødsfall, sier Dagfinn Slungård.
Anne Cecilie Ringen påpeker at de pårørende ikke må oppleve det som en plikt selv å fremføre eller prestere noe i en begravelse.
- Pårørende skal få være pårørende. De skal ikke legge på seg et press om å måtte prestere. Den oppgaven tillegges de som skal lede en slik seremoni, sier. Anne Cecilie Ringen.