Panikken røsket tak i hjernen min, og vrei den som en blaut svamp. Jeg kunne føle den kalde følelsen av svettedråpe etter svettedråpe danne en stri strøm nedover ryggen min. Jeg våget meg til å sende Per et nervøst blikk, før jeg igjen fokuserte på det slitte parkettgulvet. Jeg kunne uten videre problemer tolke av den nokså tydelige grønnfargen i fjeset til Per, at han ikke følte seg stort bedre enn det jeg følte meg.
I den limegrønne sofaen foran oss satt det en liten og rastløs mann. Det gråsprengte skjegget og den gustne huden fikk han nesten til å fremstå som gammel. De blodsprengte øynene vandret hvileløst rundt i rommet, og den smale munnen fikk stadig påfyll av kaffe så sterk at kruttrøyken lå som et teppe i hele rommet. ”Jeg antar at dere vet hvorfor jeg er her gutter?” hvisket mannen i en hes tone. Verken jeg eller Per svarte. Hodet mitt var en slagmark, og de to sidene hadde fremdeles ikke blitt enige om et kompromiss, så jeg slutte meg til Per sin avgjørelse og forholdt meg passiv til spørsmålet. ”Si meg, forstår dere ikke hva jeg snakker om? Har ikke dere to fått med dere at min stesønn, Lars, ligger alvorlig skadet på sykehus?” det hørtes ut som om de utrøykete stemmebåndene hans var i ferd med å briste. ”Hvordan går det med han?” fikk jeg presset frem mellom sammenbitte tenner. ”Han er fremdeles ustabil, ikke utenfor livsfare.” Per så ut til å være i ferd med å besvime, men den gjennomborende frykten drev oss begge til å bevare håpet om at presten ikke visste hva vi hadde gjort. ”Vet dere hva som skjedde gutter? Jeg trenger å vite hva det var som skjedde.” ”Vi vet ikke.” hvisket jeg med skjelvende stemme. ” Per falt av sykkelen og slo nesa si et stykke ovenfor Stupet. Jeg stoppet opp for å hjelpe Per, og plutselig var Lars borte.” I et endeløst øyeblikk virket det som om tiden sto stille, som om alt som skjedde foregikk i sakte film. Jeg holdt pusten, ventet på en reaksjon fra presten. Plutselig reiste han seg med et rykk fra sofaen, og uten et ord forlot han huset.
Det var den natten været slo om. Jeg lå våken og hørte på det strie regnet som falt med overveldende kraft mot hustaket, lå våken og tenkte. Tenkte på Lars, på mora til Lars, og på presten. Jeg funderte på om presten virkelig trodde på løgnen min, eller om han hadde gjennomskuet meg for det jeg var, en løgner. Det føltes som om luftrøret i halsen min hadde slått knute på seg selv når jeg tenkte tilbake på noen få ord som jeg en gang hadde hørt i kirka for mange år siden: En dag må vi alle stå til rette for våre handlinger.
Den gangen fikk disse ordene en enorm makt over meg. Jeg forstår selvfølgelig nå at å frykte disse ordene var dumt. En frykt som ble selve drivkraften bak mine og Per sine bedrifter resten av den sommeren for så lenge siden. Frykten for å måtte stå til rette for sine egne handlinger, sitt eget liv. Selv om vi aldri snakket om det, visste jeg med meg selv at også Per delte denne frykten. I den første tiden etter ulykken med Lars klandret jeg meg selv for det som hadde skjedd. Men jeg har i senere tid forstått at det egentlig ikke var min feil i det hele tatt. Dersom skyld skal fordeles, har jeg innsett at det som skjedde faktisk var hennes fortjeneste. Men det er ikke det verste, det verste er at jeg tror at hun gjorde det hun gjorde med vilje. Jeg kan fremdeles ikke forstå det, men for meg virket det som om hun handlet ut fra ren ondskap. Nesten som om hun samarbeidet med djevelen i egen person.
Det hadde enda ikke stoppet å regne når Per og jeg skranglet av gårde mot sykehuset neste morgen for å besøke Lars. Det hadde tatt meg halve natten å samle mot nok til å ta denne avgjørelsen. Frykten for hva som ville møte Per og meg på sykehuset herjet som en løpsk orkan i magen min. Regnet hadde sørget for at vi begge etterlot oss en stripe med vann i det vi forsøkte å finne frem til det rommet hvor Lars lå. ”Fy faen” hvisket Per med en pipende stemme. ”Faen i helvete. Hva skal vi liksom si til jævelen hvis han er våken? Hva skal vi liksom si?” ”Jeg vet da for faen ikke jeg!” sa jeg i en amper tone. I løpet av den lille tiden Per og jeg hadde vært sammen etter ulykken, hadde jeg blitt introdusert for en ny side av Per. Hans høyre hånd skalv stadig voldsomt, og han tittet seg stadig over skulderen. Det virket nesten som om han bare gikk og ventet på at det skulle bli nødvendig å kjempe for livet. ”Fy faen,” det var Per som bannet. Vi hadde akkurat rundet et hjørne, og nå befant vi oss rett utenfor det rommet hvor vi visste at Lars lå og kjempet for livet. ”Stopp Per, stopp for helvete! Det er noen der inne!” hveste jeg til Per. Vi hørte tydelig to stemmer gjennom døra som bare sto på gløtt. ”Det er jo presten og mora til Lars” hvisket jeg til Per i det vi listet oss nærmere. Det var fremdeles grytidlig morgen, og svært få mennesker rundt omkring i gangene på sykehuset. Vi stilte oss inntil døra og lyttet intenst.
Vi beinfløy alt vi maktet. Gjennom endeløse korridorer og ned bratte trapper. Vi beinfløy som om det var djevelen selv som jaget oss, og for å være helt ærlig, så virket det nesten som om hun gjorde det. Jeg kunne føle den tunge pusten til Per i nakken min. Vi stormet ut av sykehuset, og hev oss på syklene våre. Vi syklet som om det var selve livene våre som sto på spill. ”Tror du at de merket at vi var der? Tror du at de så oss?” peste Per, mens han gispet etter luft. ”Jeg har ikke peiling Per. Men dersom de gjorde det, så tror jeg at vi er i større vanskeligheter enn vi kan forestille oss.” Tanken på det vi nettopp hadde hørt fikk meg til å grøsse. ”Tror du virkelig det er sant? Det de snakket om altså?” sa Per med en vantro stemme. ”Tror du virkelig at Lars ville forsøke å ta sitt eget liv?” ”Jeg veit ikke Per, jeg veit rett og slett ikke.” Jeg kunne nesten ikke tro det som nettopp hadde skjedd. Det virket ganske enkelt for absurd. Hvordan i helvete hadde en usedvanlig trøtt sommer plutselig forvandlet seg til dette marerittet? ”Men tenk deg at det stemmer, Lars har virkelig forsøkt å ta sitt eget liv. Da betyr jo det at ulykken faktisk ikke var vår feil!” Per hørtes nesten lettet ut i det han sa disse ordene. ”Men hva i helvete er det som kan få en gutt som Lars til å tro at selvmord er den eneste utveien?” hvisket jeg lavt for meg selv. Det var i dette øyeblikket at jeg nok en gang tenkte tilbake på de ordene som jeg hadde hørt for så lenge siden: En dag må vi alle stå til rette for våre handlinger. ”Det akter jeg å finne ut av,” sa jeg i en overraskende overbevisende tone. ”Greit, jeg er med,” sa Per. Jeg smilte takknemlig bort på han, glad for å vite at jeg ikke sto helt alene.
Vi smøg oss sakte oppover Stupet i det natten var på sitt aller mørkeste. Det hadde sluttet å regne, men bakken var fremdeles gjennomtrukket av vann. Presteboligen virket som en liten prikk på toppen av den enorme bakken. ”Hva er det vi egentlig skal?” hvisket Per. ”Vi skal bare se oss litt om, undersøke litt,” sa jeg med skjelvende stemme. Jeg følte meg på ingen måte bra. Modighet hadde aldri vært min sterkeste kvalitet, men jeg tvang meg selv til å fortsette som planlagt. Vi var begge to dyvåte av svette i det vi smøg oss langs veggene til presteboligen. ”Tror du virkelig dette er noe vits?” klagde Per. ”Kutt ut den klaginga der nå” hveste jeg tilbake til Per. Vi fortsatte sakte langs husveggen og titta forsiktig inn gjennom vindu etter vindu. Plutselig begynte pulsen min å stige, og frykten kom sigende innpå meg som en leopard sniker seg innpå sitt offer. Adrenalinet pumpet ukontrollert rundt i årene mine, og jeg følte at hele kroppen min begynte å skjelve. Redselen var en skrutrekker som boret seg inn i hjernen min, og vrei om på alt fornuftig. Jeg og Per sto og tittet inn i et stort rom, det var så vidt vi kunne se noe gjennom mørket, men det vi så forandret både mitt og Per sitt syn på Lars og hele hans familie.