Lars sakna ikke farten. Jeg kjente hjertet mitt pumpe hardere jo nærmere han kom stupet. Ingen kunne overleve bakken i en sånn fart.
"Hva faen er det du driver med Lars, du kommer til å skade deg!"
De fortvilte ropene våre forsvant bak lyden av rasende sykler på grus. Lyden ble enda høyere da Per og jeg satte opp farten for å prøve å nå ham igjen, for å stanse ham, redde ham. Men Lars var snart over kanten og det var ingenting vi kunne gjøre. Der forsvant han utfor.
"Fy faen!", ropte jeg til Per da vi syklet så hardt vi kunne mot kanten, uten å være i fare for å trille utfor.
”Hva i helvete tror han at han gjør?!”, ropte Per tilbake. Vi bremset hardt før vi kom over kanten. Synet der nede fikk brødskiva jeg spiste til frokost til å finne veien tilbake oppover halsen min og ut gjennom munnen. Noe så kvalmt hadde jeg aldri sett før i hele mitt liv – og tanken på at det var delvis min feil gjorde det ikke noe bedre.
Der lå Lars, på bunnen av bakken, med den venstre foten vridd i en svært merkelig vinkel og sykkelstyret gjennom magen.
Jeg så på Per, som så vettskremt tilbake. Han spydde ikke, men hadde den samme fargen i ansiktet som mammas gamle porselensdukker. Han stirret på Lars og så ut til å tenke fryktelige tanker.
Det samme gjorde jeg. Vi visste ikke om Lars levde eller ikke; uansett var han alvorlig skadet. Og bare fordi vi hadde fått ham til å tro at vi pleide å gjøre dette hele tiden. Han trodde det var trygt, og i det hele tatt mulig å sykle i full fart ned stupet uten å bli skadet, og det var vår feil, min og Pers.
En krig brøt løs i hodet mitt. Fra høyre hørte jeg en stemme som sa vi måtte hjelpe ham, raskt – en av oss måtte ned til Lars og den andre måtte hente hjelp. Jo da, tenkte jeg, men hva om noen ser oss og tror det er vår feil? Vi ville sikkert få stor straff, husarrest, kjeft. Og, tenkte jeg med frykt boblende i meg som kokende vann, hva om vi havnet i fengsel?
Det var på det tidspunktet at den andre stemmen kom inn, den fra venstre, den som sa stikk herfra og lat som om du ikke har sett en dritt. Det virket mye mer fristende enn fengsel.
Jeg så på Per, og skjønte at han hadde funnet ut det samme. Vi snudde syklene rundt med en gang og råkjørte bort derfra. Ingen av oss sa noe som helst før vi var milevis unna stupet. Men jeg visste vi begge tenkte det samme – hva skjedde hvis noen fant ut at det var vi som hadde vært med ham, lurt ham til å gjøre det, og så stukket av? Vi ville selvfølgelig ikke at han skulle gjøre noe sånt, men hvem kom til å tro oss? Tanken gjorde den varme sommerdagen plutselig iskald. Jeg prøvde å tvinge hjernen til å tenke på noe annet.
Jeg kom til meg selv og så meg rundt. Jeg ante ikke hvor jeg var. Jeg så på Per, og av det nysgjerrige ansiktsuttrykket hans å dømme hadde ikke han vært her før heller. Vi stoppet opp og så oss nysgjerrige rundt. Vi var ved et skogholt og grusveien vi hadde syklet på fortsatte inn i skogen som en sti. Til høyre hadde vi utsikt over bygda og lengre bort, til venstre stod det et rødt hus som så ut som om det kunne falt ned hvert øyeblikk.
”Jeg lurer på hvem som bor i denne rønna?”, sa Per undrende og la sykkelen på bakken for å se seg rundt. Lars så det ut til at han hadde glemt for øyeblikket.
”Samme her, har aldri vært her før så har ikke peil. Sikker på at det i det hele tatt er noen som bor her?” sa jeg mens jeg også gikk av sykkelen. Jeg rynket på nesa, og sparket på en råtten grein som lå på bakken foran inngangsdøra.
Per gikk fram til døra. ”Det er et dørskilt her!”, sa han oppspilt. Jeg kom bort og stilte meg ved siden av Per, på dørmatta. Han leste høyt: ”’Her bor Børre Svensson, stikk av, jeg biter!’ ¿ Faen for en skummel fyr,” sa Per, mye lavere nå enn før han leste skiltet. Stemmen min skalv lett da jeg sa:
”Hei, la oss stikke herfra. Stedet friker meg ut og personen som bor i denne rønna kan umulig være særlig god i hod – ” mer fikk jeg ikke sagt før døra smalt opp, og bommet på meg med kun få centimeter. Per som sto litt nærmere fikk døra rett i ansiktet, falt bakover så jeg måtte ta i mot ham, og han begynte å blø neseblod. Personen som stod i døra hadde jeg sett før, en varm sommerdag utenfor huset til Lars. Han hadde en stor bulende mage og en ølflaske i hånda.
”Stikk herfra drittunger, jeg vil ikke ha sånt søppel som dere på tomta mi mens dere fornærmer meg og huset mitt! Stikk, og ikke kom tilbake! Stikk, husj”, ropte han etter oss mens vi skyndte oss på syklene våre, og syklet bort som om vi hadde ville hunder etter oss; det føltes faktisk ut som vi hadde det. Blodet strømmet fra nesa til Per i strie flommer, og sto ut i lufta etter han når han syklet, som fartsstriper.
Dette var andre gang på samme dag vi flyktet fra noe. Det minnet meg på Lars som lå i bunnen av stupet, dit vi nå var på vei i full fart. Tanken fikk meg til å stoppe opp – vi måtte jo ikke bli sett nær åstedet. Per derimot så ikke ut til å ha noen andre tanker for seg enn å komme hjem og fortsatte i rasende fart.
”Per! Per sakn farten, vi må ikke bli sett her husker du?” ropte jeg etter ham, men han enten hørte ikke eller ville ikke høre, for han stoppet ikke opp.
Vi nærmet oss stupet og huset til Per nå. Jeg kjente hjertet begynte å banke fortere, denne gangen av frykt for hva som ventet oss. Vi var en sving unna nå, og sirener forsterket mine verste mistanker.
Veien kurvet til høyre og et urovekkende syn møtte øynene mine. Det var folk ved stupet, toppen av bakken var alt vi kunne se, og til og med der hadde det samlet seg en stor haug av mennesker. Mange av dem gråt, og menn i svarte politijakker var der og spurte ut mengden. En ny fryktinngytende tanke slo meg; hva om noen andre ble beskyldt for det vi egentlig hadde skyld i?
Den stemmen til høyre i hodet mitt ble litt sterkere igjen. Vi burde si hva som skjedde, sa den. Tilstå, og ta straffen vi fortjener. Selv om vi ikke ville at han skulle gjøre noe dumt var det på grunn av det vi sa at han gjorde det.
Per tenkte helt klart ikke som meg. Han kjørte inn mot huset sitt, slang fra seg sykkelen på bakken og ropte på moren sin. Hun kom i døra.
”Per, kjære venn, der er du, jeg har vært så bekymret!” sa hun mens hun gråt hysterisk, og omfavnet Per. ”Vi fant Lars liggende i grøfta, han er brakt til sykehus, men så fant vi ikke deg, og så trodde vi at noe hadde skjedd deg og – ” moren hadde vært for opptatt med å klemme Per til å se hvordan han så ut, med halve ansiktet dekket av blod. ”Du er jo skadd!”
”Nei, det går bra, det har sluttet å blø, jeg vil bare vaske det bort” smilte Per beroligende.
”Å, så bra gutten min, du er tapper du” sa moren hans og snufset. ”Det er noen inne i stua som venter på deg. Deg og,” sa hun og snudde seg mot meg. Vi fulgte etter henne, og jeg kjente innvollene mine bli til is inni meg da jeg så hvem som satt i sofaen. Blikket jeg sendte Per bak ryggen hennes var fylt av frykt. Planen var spolert. Vi var avslørt.