Begreper som «langtransport under levisen» og «tunnellen til prestefrua» brukes i kapitlet som trykkes i Ukeadressa neste uke. Den som antar at begrepene henspiller på kjønnsorganer, antar rett.
- Jeg begynner aldri en tekst med første setning. Den kommer senere. Jeg begynner en annen plass, og i dette tilfellet tok jeg utgangspunkt i noen grovkornete setninger fra en sang jeg en gang skrev for bandet mitt Kong Ler. Ut fra dette seksuelt betonte språket utviklet det seg et par flyttesjauere. Så diktet jeg inn noen gutter som lå og kikket på dem, for jeg måtte jo ha en forteller.
Det er førsteklassinger i videregående skole som skal ta stafetten videre. Det vil si 15 -16-åringer. Carl Frode Tiller, som etter bare tre romaner er en av landets mest premierte forfattere, har «alltid» skrevet, både for den berømmelige skrivebordsskuffen og på skolen der han drev læreren til vanvidd med veldig lange stiler.
- Vi har alle behov for å uttrykke oss. Jeg gjør det best på den skriftlige måten. Jeg har alltid følt meg på hjemmebane når jeg skriver.
- Likevel studerte du historie?
- Ja, jeg måtte sikre meg litt, var ikke sikker på om det ville gå å bli forfatter. Det er jo et krevende og uforutsigbart yrke, i alle fall økonomisk. Dessuten blir man litt mer kunnskapsrik av å studere. Noe skal man jo skrive om. Jeg har plukket mye nyttig fra studiene der jeg skrev hovedoppgave om sagbruksarbeidere. Det gjorde jeg ved å intervjue folk og få dem til å fortelle om seg selv, hvordan de opplevde seg selv og det de holdt på med. Også bøkene mine handler mye om hvorfor vi er som vi er, hvordan vi oppfattes av andre, om identitet og tidsaktuelle spørsmål.
- Selv om man har en forfatter i magen bør man studere?
- Det må hver enkelt finne ut av selv, men ingen har vondt av å studere. Den beste testen er å la være å skrive. Hvis du ikke greier det, kan du prøve å bli forfatter.
Tillers første roman «Skråninga» kom i 2001. Da hadde han jobbet med den siden han var ferdig med hovedoppgaven i 1998.
- Jeg hadde tidligere brukt et semester der jeg prøvde å skrive skjønnlitteratur, uten at jeg ble helt fornøyd. Etter at hovedoppgaven var ferdig, ville jeg gjøre et nytt seriøst forsøk, sendte etter hvert noen uferdige tekster til forlaget som ble interessert og fortsatte til boka ble ferdig.
- Kapitlet til Skrivestafetten, som du har kalt «Slik var det det begynte (eller kanskje ikke),» har et umiskjennelig tillersk preg?
- Ja, teksten er et klart avtrykk av min stemme. Den er dialogbasert og har et dramatisk forløp der konflikter driver teksten framover. Språket er muntlig, og det handler om vanlige folk som gjør vanlige ting.
- Når du skriver en roman, har du ingen plan klar på forhånd. Du bare begynner å skrive, og vet ikke hvordan handlingen og boka vil utvikle seg?
- Jeg har prøvd å legge planer, men da blir det for stivt, for mye struktur. Det må være slik at jeg ikke vet hva som skjer på neste side. Det er det som gjør det artig å holde på. Leken i det bevares. I den siste romanen «Innsirkling», som skal bli en trilogi, har jeg en rammefortelling som gir meg fritt spillerom til å improvisere. Det handler om en som har mistet hukommelsen, og folk blir bedt om å skrive brev som hjelper ham å huske. Jeg har altså laget en ramme der jeg kan la hvem som helst fortelle.
- Hva gjør du for at språket skal bli godt?
- Jeg har egentlig aldri tenkt på det, hvordan bygge setninger. Det er bare kommet naturlig. Lesehest er jeg ikke, men jeg har lest en del og henter inspirasjon fra andre forfattere. Som i «Innsirkling», der det er ulike fortellerstemmer med ulikt språk. For å finne stemmene leitet jeg litt rundt og leste forskjellige forfattere.
- Jeg har også jobbet som journalist. Skjønnlitteratur er ikke enkel overlevering av kunnskap, og du må tenke gjennom hvilket språk du skal bruke. Språket skal passe til det du skal fortelle. I «Bipersonar» skriver jeg om en psykisk forstyrra mann og brukte et opphugget språk som løfter fram følelsen av å være som ham.
- Du er en disiplinert forfatter og skriver hver dag fra morgen til kveld?
- Det lærte jeg meg under hovedfagsarbeidet. Selv de dagene jeg ikke får til noe, sitter jeg ved datamaskinen. Spesielt romanarbeid krever tilstedeværelse over lang tid, og det er alltids noe du kan gjøre. Jeg ser på forfattervirksomheten som en vanlig jobb, med både gode og dårlige dager. Jeg jobber året rundt, ofte også i ferier. Sist sommerferie skrev jeg tre timer om dagen fordi jeg trives best med det.
- Så du sitter ikke og venter på inspirasjon?
- Klart jeg kan hente inspirasjon, i for eksempel filmer eller litteratur. Men jeg sitter ikke og venter, nei.
- Hvordan finner du ut hva du skal skrive om?
- Det beste er bare å begynne, skrive et par setninger, så oppstår det ting av det. Jeg planlegger ikke hva det skal handle om, tenker ikke på hva jeg egentlig vil si. Etter hvert ser jeg hvilken person dette ligger an til å bli, finner ut hva som passer og fjerner det som ikke passer.
- Du skriver bøkene på nynorsk, men hjemmesiden din er på bokmål?
- Til vanlig skriver jeg bokmål. Det er bare litteratur jeg skriver på nynorsk. Jeg prøvde meg på bokmål, men det ble aldri bra. Alt ble liksom automatisert. Hvis jeg skulle klare å improvisere, måtte jeg fristille meg fra det gamle. Da jeg begynte å skrive nynorsk, løsnet alt veldig fort. Da ble det litteratur av teksten.
- Er ikke nynorsk vanskelig for en som er lært opp med bokmål som hovedmål.
- Jeg må innrømme at jeg er dårlig i grammatikk. Jeg har god bruk for korrekturlesere. Men jeg kommer fra Namsos, bruker dialekten min og skriver slik jeg tror nynorsk er. Peiser på med a-endinger. Du kan ikke sitte og slå opp hvert ord. Men det er selvfølgelig gunstig at man lærer seg språket, så klart. Men skal du skrive litteratur, er det best å ha det artig. Språket skal ikke stå i veien. Du får heller gå gjennom språket etterpå.