Det var sommerferie, og sola var en evig sveiseflamme, kun avbrutt av natta. Jeg og Per kjeda oss og hverandre. Vi var gått lei av det meste, og drev egentlig passivt rundt som to viljeløse blad, på vei ned en fjellbekk. Mor mi fanga opp det, og spurte om ikke jeg og Per skulle dra til dammen for å bade.
- Også kan dere jo ta med han nye, var det Lars han het?
Jeg nølte litt først, men i mangel på noe bedre å gjøre, slengte jeg meg på den gamle rustholken far kalte sykkel. Jeg tråkket meg oppover stupet, som var kallenavnet på den heftig bratte, og evig lange bakken som gikk fra bygda, forbi huset mitt, og opp til han Per. Da jeg banket på døra til Per, var det som regel faren som åpnet. Jeg tenkte aldri på hvorfor det var sånn. Faren til Per ropte på ham, og Per kom løpende som en lydig valp.
- Middag klokka fire! Presis!, hørte vi så vidt i støyen fra rustholkene våre før vi forsvant bortover stien mot presteboligen. Lars hadde fått en splitter ny, skinnende rød sykkel, han. Nyeste modell. - Innflytningsgave, hadde stefaren hans sagt. Lars snakket ikke som oss. Pent, liksom. Dannet.
Fra presteboligen var det ikke lange biten til dammen, men selv om Lars hadde en rød og blank sykkel med gir, hang han etter. Vi kom fram til dammen og slengte fra oss syklene. Lars satte sin pent fra seg mot et tre. Jeg vrengte av meg skjorta i et forsøk på å imitere flyttefolket vi hadde sett et par dager i forveien. Per lo i det stille, og Lars så bare rart på meg.
Vi hoppet uti og svømte rolig utover. Vannet var varmt på overflaten, men sola klarte ikke å trenge ned i det mørke vannet sånn at det fikk varmet bunnvannet også. Jeg og Per merket at Lars ikke hadde svømt så mye før, så vi satte opp farten en tanke. Lars slet tydelig, vi pratet videre helt uanfektet.
Vel opp på land hørte vi Lars puste tungt og fort. Vi hentet frem hvert vårt håndkle, tørket oss, og la det utover bakken. Vi ble liggende en stund og bare så på sola som glitret i det mørke vannet. Uten å tenke for mye over det, spurte jeg Lars om han hadde sett noen fine jenter her. Lars var forsiktig og svarte:
- Nja, to, sikkert?
- Du må da vite om du har sett noen pulbare jenter her?, fortsatte jeg, litt for å provosere. Lars gjorde store øyne og åpnet kjeften, men lot være å svare. Per prøvde å kvele et glis.
Vi stoppet da vi så et par gamle blikkbokser langs stien på veien hjem. Jeg og Per dro frem hver vår sprettert, plukka en liten håndfull småstein og fyrte løs. Jeg brukte et skudd på å stille inn siktet. Det andre skuddet traff og laget en pen bulk. Per brukte tre steiner før vi hørte det karakteristiske «kloinket» man får når en stein treffer blikk. Jeg spurte Lars om han ville prøve, og etter hvert grep han det hjemmespikka våpenet og prøvde å herme etter oss. Han brukte et titalls forsøk på å få steinen til å fly, og da han endelig fikk steinen av gårde, smekket strikket ham hardt over fingrene. Jeg og Per kunne ikke annet enn å le.
Lars spurte om vi kunne begynne å sykle igjen og sa at han måtte hjem. Klokka nærmet seg fire allikevel, så det var greit, sa vi. Vi økte tempoet etter at vi hadde sluppet av Lars. Per virket litt stresset for å rekke hjem i tide. Han skyndte seg med å sette fra seg sykkelen og banket på. Jeg sa bare «ha det» og «snakkes i morgen» før jeg rolig begynte å trille mot stupet. Jeg hadde aldri turt å slippe bremsene helt nedover den bakken. Selv om jeg gjentatte ganger hadde skrytt av å ha rundet speedometeret som gikk til 80 km/t nedover akkurat den bakken. Jeg våknet dagen etter av at faren min smelte igjen ytterdøra på vei til jobb. Det betød at klokka var ganske så nøyaktig kvart på ni. Jeg stod opp, tok en brødskive og bare satt og ventet. Per hadde sagt at han skulle ringe når han hadde tid til å dra ut. Det gikk ikke lang tid før vi hadde plukket opp Lars der vi slapp ham og lurte på hva vi skulle finne på. Vi gadd ikke bade, siden vi gjorde det i går. Dessuten var det blitt overskyet.
Etter litt diskusjon fant vi ut at vi skulle dra hjem til meg og teste det nye crocketsettet. Vi syklet rolig av gårde og diskuterte og skrøt av diverse bragder. Hvem som hadde klådd på en fineste jenta, syklet fortest, skutt rektor i ræva med sprettert, med kramper som ammunisjon. Vi nærmet oss stupet. Vi merket at Lars hadde begynt å pushe tempoet så vi prøvde å få ham til å slakke av. Han reiste seg fra setet og giret opp.
- Hva i helvete er det du gjør?!, skrek Per. Vi kunne se kanten nå.
- Stopp for faen! Du skjønner vel at vi bare skryter!
