Dannelsesreise; en lengre utenlandsreise med personlig utvikling som formål.
I dag tenker vi gjerne på ferieturer til kjente destinasjoner når vi hører ordet reise. Turisme er et moderne fenomen skapt av vestlig økonomi og et klart skille mellom fritid og arbeidstid. Nærmest noe alle i Norge driver med.
Reisene disse fire ungdommene har lagt bak seg, er annerledes, forteller sosialantropolog ved NTNU, Håkon Fyhn. De kalles dannelsesreiser, og er en form for reising mye eldre enn den moderne turismen.
Han mener det er typisk at mange i dag reiser uten egentlig å møte noe fremmed, fordi den moderne turismen har ført til standardisering av reisemål.
Audun Kvitland Røstad
Dette var Auduns reiserute.
Audun reiste til Indonesia. Tre måneder senere ble han kjendis
– Jeg følte meg dum som hadde tenkt de tankene. Det er bra å bli konfrontert med egne fordommer.
Audun Kvitland Røstad (41) reiste på en tre ukers tur til Indonesia sammen med kompisen Petter.
Han var åtte år yngre enn han er i dag og helt ukjent for Indonesias 274 millioner innbyggere.
Selv om lite skriker feriedrøm mer enn landets 17 000 øyer spredt i tropisk klima, ble han advart om jordskjelv, vulkanutbrudd og terrorangrep. Et øyeblikk undret den bereiste trønderen på om han egentlig våget å sette seg på flyet. Men Audun var nysgjerrig på kulturen, fjellene, vulkanene og de vakre havlinjene.
– Indonesia viste seg å være et ekstremt trivelig land å ferdes i. Folkene var smilende, nysgjerrige og opptatt av å ha det kult - akkurat som oss, sier trønderen.
De to kameratene pakket lett i hver sin ryggsekk og booket unike overnattingssteder i trehytter og bungalower gjennom Airbnb, og leide sofaen til fremmede via plattformen Couchsurfing. Sistnevnte fungerer ved at man legger inn reiseruta si, slik at lokale som er del av nettverket blir varslet om at turister nærmer seg øya eller byen deres. For Audun og Petter resulterte det i invitasjoner til grillfester og utflukter i regnskogen.
– Å bo hjemme hos folk er en effektiv måte å komme i kontakt med lokalbefolkningen på. Man får tips ikke like typisk tipsene man får i turistbrosjyrene.
Det var gjennom dette nettverket han fikk oppleve matretten Nasi padang. En slags indonesisk storebror til spanske Tapas. De var i hovedstaden Jakarta da det tikket inn ei melding fra ei kvinne som ville vite hva de hadde spist i løpet av turen. Nasi padang manglet på listen trønderne returnerte, noe som førte til at hun inviterte ut på restaurant.
– Da vi ankom stedet og så at bordet var dekket med 20 retter, begynte vi å lure på om hun hadde narret oss, for å få sponset et skikkelig bra måltid. Men så viste det seg at man betaler for det man spiser, sier Audun.
Guttene fikk et tomt fat og forsynte seg av ris, kjøtt, supper, sauser og fisk.
– Jeg fikk en «wow-opplevelse» da jeg smakte på et par av rettene i retten. Det var smaker helt annerledes enn noe annet jeg hadde smakt.
– En annen årsak til at jeg ble så glad i retten, handler nok om noe så banalt som at jeg var ekstremt sulten da vi gikk til bords. Jakarta er kjent for å være en by hvor det tar timer å komme seg fra sted til sted. Vi var sultne allerede før vi møtte kvinnen, men så tok det ytterligere fire timer før vi fikk spist.
Etter tre uker i Indonesia dro Audun hjem til Norge og forsøkte å finne en restaurant med Nasi padang på menyen. Det var ikke å oppdrive, så han sendte ei melding til kvinna som hadde introdusert ham for retten.
– Jeg spøkte litt med at jeg kunne lage en sang om retten, for å uttrykke mitt savn. Hun syntes det var en god idé, så jeg slumpet til og skrev en tekst. Så hjalp hun meg med å skrive indonesiske subtitles, mens jeg opprettet en Facebook-side, laget et platecover og promoterte det hele med 500 kroner.
Audun ble fullstendig tatt på senga da han dager senere våknet til en nedringt telefon. En tabloidavis med flere millioner lesere hadde plukket opp låten, og skrevet en sak om at trønderen hadde fornærmet en hel nasjon.
– Jeg ble bekymret for om jeg hadde gjort noe dumt. Noen år tidligere skrev jeg en sang om osten Norvegia og fikk drapstrusler fra folk som ikke mente jeg hadde livets rett. Nå hadde jeg gjort det igjen - bare i et av verdens mest befolkede land.
Før han fikk ryddet kalenderen på jobb, ringte BBC og ville ha et intervju. Og etter hvert forsto Audun at de aller fleste tilbakemeldingene på låten var gode.
Video: Audun Amundsen, fra Nasi Padang The Movie
To måneder senere reiste han første gang tilbake til Indonesia, etter at guvernøren i regionen West Sumatra inviterte ham til Padang - byen hvor matretten stammer fra. Allerede på flyplassen ble han gjenkjent.
De neste ukene fartet han rundt, underholdt, deltok på talkshow og youtubeshow med de største youtuberne. I hver våkne time hadde han minst én journalist i hælene.
– Det var totalt fryktinngydende, for jeg hadde aldri fremført noe tidligere, men også helt fantastisk.
Nasi padang klatret opp på åttendeplass på iTunes-lista i Indonesia, foran både Bruno Mars og Justin Bieber. Man skulle tro at det ga økonomisk rikdom, men landet er fullt av nettpirater som laster ned innhold ulovlig, fremfor å betale for streamingabonnementer. Åttendeplassen tilsvarte ikke mer enn 200 salg og ga utbetaling på 400 kroner dagen.
– Jeg ble ikke rik, men vant opplevelseslotteriet. Det var en sinnssyk gavepakke av en reiseopplevelse.
– I ettertid har jeg dukket opp som karakter i et Android-spill kalt Nasi padang, og kommet over ville parodier og coverversjoner av låten. Jeg har fått tilbud fra plateselskaper, og så sent som i 2022 fikk jeg en forespørsel fra kona til presidenten som ville ha meg med i en kampanje for å få den ene retten i Nasi padang på Unescos verdensarvliste.
Video: Audun Amundsen, fra Nasi Padang The Movie
Den trønderske dokumentarskaperen Audun Amundsen, som på den tiden produserte reiseprogram fra ei øy sør i Sumatra, var med da Audun reiste tilbake. Det resulterte i over 60 timer med videoklipp og en dokumentarfilm publisert vinteren 2020.
Audun omtaler det han har opplevd som absurd. Han vil for alltid huske menneskemøtene og situasjonene han ble kastet inn i.
– Spesielt ett møte gjorde inntrykk. Ei kvinne skrev på melding at hun hadde flydd fra Malaysia til Indonesia fordi hun hadde hørt at jeg skulle komme til Padang. Hun lurte på om hun fikk møte meg, om ikke annet se meg på avstand. Jeg tenkte at dette måtte være en halvsprø stalker, men at det kunne bli et morsomt innslag i en dokumentarfilm.
Audun tok seg tid til å sette seg ned med kvinnen, som fortalte at hun var oppvokst i Padang, men gift i Malaysia. Hun hadde ikke hatt kontakt med familien i løpet av de siste årene, men sangen vekket hjemlengsel og førte til at hun reiste tilbake for å spise mat med slektningene.
– Jeg hadde ikke forstått at den type musikksjanger kunne ha slik innflytelse på folk, og følte meg dum som hadde tenkt de tankene om henne. Det er bra å bli konfrontert med egne fordommer.
Rampelyset har nærmest sloknet, men Audun har gjort nytte av erfaringene. Han har reist rundt på skoler i Norge, holdt foredrag og vist dokumentarfilmen, alt i regi av den nasjonale ordningen Den kulturelle skolesekken.
– Jeg snakker om sosiale medier og viktigheten av å tenke seg om før man poster noe på internett. Kommentarene fra folk som ønsket meg død etter låten om Norvegia i 2007, ligger fremdeles tilgjengelig på nett.
Amanda Gerhardsen Vollen
Dette var Amandas reiserute.
Amanda oppdaget at det går an å være naken uten å ha fokus på kropp
– Jeg fikk et avslappet forhold til nakenhet da jeg greide å adoptere kulturen. Det var ingen opererte rumper eller silikonpupper. Og veldig lite sminke. Kropp var bare noe alle hadde.
Amanda Gerhardsen Vollen (34) var ferdig med fotofagskolen i Trondheim, da hun sammen med en medstudent sommeren 2013 fikk muligheten til å være assistent for den amerikanske aktfotografen Jock Sturges.
Nordmennene skulle bo hos Sturges, hans kone og parets to små døtre. Hver sommer reiste han fra Amerika til Frankrike for å arbeide med prosjektene sine.
På forhånd snakket Amanda og medstudenten om at det kunne bli kleint å forholde seg til all nakenheten. Blant annet skulle de fotografere ulike mennesker på ei nudiststrand.
Men muligheten til å få et samarbeid med den anerkjente fotografen på CV-en, kunne de ikke la gå fra seg.
De ble plukket opp på flyplassen av Sturges selv, og ante fred og ingen fare inntil de rundet et hushjørne og kjørte inn i gata hvor de skulle bo, i byen Montalivet. Der fikk Amanda øye på en syklist. «Vent litt, var ikke han naken?», tenkte hun for seg selv.
– Jeg hadde ikke forstått at vi skulle bo i en by med 30 000 naturister!
For å komme over nakensjokket, bestemte hun seg for å ta en dusj. Men da hun forsto at dusjen hang på ytterveggen, til skue for både naboen som nøt morgenkaffen på verandaen og alle som passerte på fortauet, ble det med tanken.
Byens innbyggere gikk i butikken nakne. På restaurant, på date, til frisøren og på nattklubb.
– Jeg er så glad for at jeg ikke visste dette på forhånd, for da hadde jeg nok ikke reist. På den tiden strevde jeg med kroppspress og var opptatt av å passe inn i samfunnets kroppsideal.
Amanda forsto at hun kunne beholde trusa på dersom hun sa at hun hadde mensen. Så hun startet oppholdet med en løgn. Bikinitoppen kastet hun heller ikke med det første.
Overalt så hun ting hun ikke følte at hun trengte å se, og hun ble besatt av å holde blikkontakt under samtaler.
– Folk så veldig rart på meg, så etter noen dager skjønte jeg at jeg bare måtte kle av meg. Å ikke gjøre det ville være en hån mot kulturen, sier Amanda.
Det verste var å skulle være naken rundt den mannlige medstudenten, som hun kjente så godt fra før. De sov i køyesenger på samme rom, og en kveld ble de enige om å bare stå opp nakne og bli ferdig med det. Han gikk først. Hun nølte litt, før hun gikk etter og møtte opp ved frokostbordet uten en tråd.
Etter to uker så hun ikke lenger det rare i at nabokona sto og lukte gress i blomsterbedet i bare nettoen.
– Jeg tror alle hadde hatt godt av et slikt opphold. Jeg fikk en ny aksept for min egen kropp og reiste derifra med et sunnere kroppsbilde. Det var så befriende å slippe å tenke på hvordan jeg så ut. Det går faktisk an å være naken uten å ha fokus på kropp - uten at det handler om seksualitet.
Men selv om oppholdet i Frankrike har gjort henne tryggere, kan hun fremdeles ta seg selv i å ønske en slankere og strammere kropp.
– To graviditeter har satt sine spor. Vi har et ideal om å være tynn og velproporsjonert, noe som for de fleste er urealistisk å leve opp til. Disse idealene får jeg opp i «feeden» min hver dag. Bilder av slanke kvinner med nærmest flate mager to dager etter fødsel. Det skal være greit, men det blir skummelt når «alle» tror at virkeligheten er sånn. Jeg fikk sjokk da jeg lå der med bleie og en dvask gravidmage som hang på utsiden av buksekanten lenge etter fødsel.
På innsiden jobber hun hele tiden mot kroppspresset. Mest fordi hun ønsker å være et godt forbilde for ungene sine.
– Jeg har ikke mange følgere på sosiale medier, men jeg har barna mine. Ikke minst har jeg en plikt som fotograf til å gjengi det som er ekte. Jeg har fått mange spørsmål om å fjerne rynker eller ta vekk dobbelthaker. Det gjør jeg ikke. Jeg føler et ansvar for at plakatene som henger på busskur eller kjøpesentre ikke er retusjerte.
Hun opplever likevel mer aksept for ulike former og fasonger i sosiale medier i dag, enn for ti år siden. Og er mer bevisst på at det hun ser ikke nødvendigvis er den fulle sannheten.
– Samtidig er det vanskelig å fremstå upolert på nett. For man ønsker jo å vise frem det man er stolt av. Jeg har et ambivalent forhold til dette. Men det er ingen tvil om at jeg ønsker mer av Camilla Lorentzen og likesinnede i monitor.
– Kanskje det hadde vært nyttig med en ny tur til Frankrike?
– Jeg har spøkt litt med det til mannen min - at vi kan dra dit på ferie. Men det er blankt «nei», sier Amanda, før hun fyller rommet med latter.
– Burde adopteres av alle
Ifølge Trine Tetlie Eik-Nes, førsteamanuensis ved Institutt for nevromedisin og bevegelsesvitenskap ved NTNU, har kropper i vårt samfunn fått symbolsk verdi som ofte blir et uttrykk for den enkeltes identitet.
– For eksempel kan tynnhetsideal for kvinner og muskuløse ideal for menn gis høyere verdi i samfunnet fordi visse disse kroppsidealene forbindes med vellykkethet. Å adoptere kulturer som har et mer avslappet forhold til kropp og nakenhet representerer en annen forståelse av kropp, hvor kropper bare eksisterer uten andres vurdering om vellykkethet. Kropper er konstant på utstilling for andres aksept. Å akseptere egen kropp uten frykt for fordømming burde adopteres av alle.
Sebastian Kaufmann Jacobsen
Dette var Sebastians reiserute.
Banaliteten i nordmenns hverdagsproblemer ble brutalt tydelige for Sebastian
– Det er moralsk rart å være fotojournalist. Man trakter etter det vakre i det hverdagslige eller det elendige.
Sebastian Kaufmann Jacobsen (21) fra Trondheim ville finne ut om han hadde det som skulle til for å bli dokumentarfotograf. Han søkte støtte til et prosjekt, med en plan om å følge tre lokale ungdommer i Paris gjennom kameralinsa.
Sommeren 2022 fikk han tilslag og et par måneder senere reiste han til Frankrike.
– Målet var å dokumentere kontrasten mellom den glamorøse motebyen og folks vanlige hverdag. Folk har en romantisk forestilling om at pariserne spiser croissanter og maler hver dag.
Jacobsens mamma var i sine yngre dager ballettdanser og bosatt i den franske hovedstaden. Gjennom henne fikk han innblikk i en mer realistisk side.
Men fotografiene han kom hjem med i desember 2022, og senere stilte ut på Kultursenteret Isak i Trondheim, viser noe helt annet enn fransk ungdom i en normal hverdag.
Jacobsen var på vei hjem til rommet han leide, da han kom over 400 afghanske flyktninger under ei bru, i campen «La Chapelle». De bodde der, blant sterkt trafikkerte veier og jernbane, i påvente av å få behandlet asylsøknadene sine.
Synet gjorde inntrykk på trondheimeren. Etter å ha snakket med noen av dem, bestemte han seg for å snu om på hele prosjektet.
Spesielt én hendelse har gått igjen på netthinna i etterkant av reisen: Sebastian løp rundt med kameraet for å dokumentere at lokale myndigheter tømte området for flyktninger og teltene de hadde bodd i.
– Det kom en politimann bort til meg og spurte «hva gjør du her og hvorfor tar du bilder av oss?». Jeg svarte at jeg hadde lov til å ta bilder. Da kom det flere, som sa at hvis jeg ikke slettet bildene, skulle de ta meg til side og være mindre hyggelige.
Sebastian forteller at han sto på sitt og at de til slutt lot ham gå.
– Da jeg snudde meg, fikk jeg øye på 30 asylsøkere som sto samlet for å støtte meg. Én av dem ropte «if you go to jail, we go with you». Jeg opplevde godhet og medmenneskelighet under de mest umenneskelige forholdene. Blant politibrutalitet, sult, sykdom og usikkerhet i flyktningenes hverdag, danset de og tok vare på hverandre som brødre.
Banaliteten av nordmenns hverdagsproblemer ble brutalt tydelige for Sebastian, etter månedene i Paris.
– Det er kanskje klisjé å si, men mens vi higer etter ferie, selvrealisering og karriere, smilte de over muligheten til å få et trygt sted å bo.
21-åringen har kjøpere til bildene sine, men vil ikke selge.
– Å fortelle historien er for meg viktigere enn de ekstra tusenlappene. Dette er papirløse flyktninger - noen ettersøkt av Taliban. Bildene har ingen verdi uten menneskene som er avbildet. Skal jeg selge, skal det være til fordel for dem.
Sebastian har mistet kontakten med de fleste, og mener det vil bli vanskelig å gi tilbake.
– Hadde de fremdeles bodd i leiren, kunne jeg gitt pengene fra salget til to frivillige organisasjoner i området, som jeg vet bidrar med klær, mat og juridisk hjelp. Men flyktningene er spredt rundt om i Europa.
På den andre siden mener han at pengene kunne blitt brukt til å hjelpe andre i liknende situasjoner. Mette et par munner. Varme et par hender. Han er ikke i tvil om at flyktningene ville syntes det var en god idé, men får ikke hentet inn bekreftelsen.
Prosjektet har gjort den unge mannen klokere på mye. Hvor åpne mennesker er om man er villig til å lytte. Hvordan dokumentariske bilder former folks forståelse av politikk og andre mennesker.
– Bilder har makt og utstillingen i Trondheim ble en arena hvor jeg, venner, bekjente og fremmede diskuterte integrering og innvandringspolitikk. Folk som aldri ville diskutert det ellers, diskuterte det der. Jeg opplevde at bildene og samtalene de skapte fremmet sympati og positiv holdningsendring blant enkelte.
Marthe Bentzon Skei
Dette var Marthes reiserute.
Marthe reiste ut på åpent hav, langt fra redningstjeneste, med egen vurderingsevne som eneste sikkerhet
– Båten var vår flytende leilighet, med bad, kjøkken og stue. Å slippe å booke hotellrom eller forholde seg til kansellerte fly eller forsinkede busser, er frihet.
Marthe Bentzon Skei (31) fra Levanger sa opp jobben som ingeniør, leide ut leiligheten i Oslo og gikk om bord på den 42 fot lange seilbåten SV Monica, sammen med kjæresten Jarle.
Det ble starten på 12 000 nautiske mil, hvor maritime grenser til 22 ulike land ble krysset.
– Det var koselig å se familie og venner igjen da vi kom tilbake etter ett år. Men så gikk det noen måneder, og så tenkte jeg «Gud, hva er det jeg holder på med?». Jeg kjeder meg fort og er litt allergisk mot dette A4-livet.
– Men jeg har tilpasset meg hverdagen nå, altså.
Marthe er oppvokst med seiling. Fra hun var to til hun var fire var hun på tokt med foreldrene, om bord på nettopp SV Monica. De seilte fra kyst til kyst i Karibien, til USA og Grønland, men var hjemom en tur om våren og høsten, slik at foreldrene kunne se til drifta på familiegården.
To tiår senere møtte hun kjæresten Jarle Lycke Austbø (31) fra Stavanger. En felles interesse for seiling satte de individuelle ekspedisjonsdrømmene ut i livet, da paret seilte ut fra Stavanger i juli 2021.
Til Danmark, Tyskland, Nederland, Frankrike, Spania, Portugal, Madeira, Kanariøyene og Kapp Verde. Derifra fikk de selskap av tre venner, Anette, Dan Isak og Bernt. To av dem kom som landkrabber til øygruppen, helt uten seilerfaring, klare til å krysse Atlanterhavet mot Karibien.
– Atlanterhavet betyr 14 dager uten mulighet til å gå på land. Første dag tenkte vi «shit, to uker på denne båten». Men så går jo dagene.
– Man fisker, leser bok, trener litt på dekk og hører podkast. Og plutselig skjærer en flokk delfiner gjennom vannskorpa og følger båten langs ripa. Mye tid går med til matlaging, ofte med både forrett og dessert. Vi byttet på ansvaret, og hadde én dag hver med «byssevakt», som innebærer ansvar for alle måltider.
De fem seilerne delte nattevaktene inn i fem, fra klokka 19 til 10 neste morgen. Mannskap på vakt holdt utkikk etter containerskip og andre båter. Dukket det opp en byge med litt vær på radaren, måtte de legge om seilene litt.
Passatvinden blåser jevnt fra øst til vest i perioden november til mars, noe som gjør det til et gunstig tidspunkt å krysse Atlanterhavet. Men tross stabil vind, hadde de en del sjø. Det gynget konstant. Over fire døgn ble mannskapet nødt til å håndstyre, da autopiloten ikke klarte å holde stø kurs i den grove sjøen. Fem meter høye bølger klasket mot baugen.
– Det var anstrengende å stå til rors gjennom hele vakten, så vi kortet litt ned på skiftene. Det er store krefter i sving, og båten dreier på bølgene. Nattemørket gjorde det i tillegg utfordrende å se hvor bølgene kom fra.
I halvmørket en tidlig morgen, på Marthes vakt, brøyt en bølge over cockpiten. Vann skylte inn i båten gjennom et åpent vindu hvor Jarle sov. Han våknet raskt, skal Marthe si det mildt, men det gikk bra denne gangen også - sett bort fra alt vannet som måtte tørkes opp.
Med det store verdenshavet bak kjølen, tuslet de i land i Grenada i Karibien. De seilte fra sted til sted mellom de karibiske øyene, ankret opp og tok seg på land i en liten gummibåt, verken avhengig av å rekke fly eller busser, men mer av været, før de gikk opp mot USAs østkyst.
For å finansiere sin del av den tolv måneder lange turen, leide Marthe ut leiligheten i Oslo. Det gikk cirka i null.
– Seiling er en ganske rimelig måte å reise på. Det kostet å kjøpe båten, men ut over det lå vi stort sett på anker, fisket selv og laget all mat om bord. Drift og vedlikehold sto vi for selv, som å lappe seilene, skifte skitne dieselfiltre, pumper og slanger. Inkludert dieselkostnadene, brukte vi i snitt 8000 kroner hver i måneden.
Mye seiling, saltvann og sol, førte til omfattende slitasje på seilene. Stoffet mørnet, og plutselig kunne det oppstå meterlange rifter i tøystykkene. Det hendte oftere og oftere etter hvert som månedene gikk, og opp USAs østkyst ble det sying av seil ukentlig. De lappet og lappet og krysset fingrene for at det skulle holde.
Ferden fra Canada til Grønland, over Labradorsjøen, ble mer spennende enn det Marthe var komfortabel med. Is utgjorde en konstant risiko, og passasjen krevde ufravikelig aktsomhet.
– Vi satt og speidet etter is hele tiden. En ting er de store fjellene man ser godt, men de mindre som så vidt stikker opp fra havet, er mye skumlere. Får man disse i skroget, kan det få fatale konsekvenser. På Grønland er det lange strekk med få havner, og langt unna redningstjenester. Det går an å planlegge for stormer og vind, men det finnes ingen app som forteller hvor isfjellene ligger. Heldigvis var det lyst gjennom hele natten.
Det var mellom Grønland og Island at den mest dramatiske hendelsen oppsto. Det var lite vind, men likevel en del bølger, så SV Monica gikk på diesel. Plutselig stoppet motoren, og de måtte ta opp seilene. Mens Jarle forsøkte å finne ut av feilen, sto Marthe ved roret. Mannskapet de hadde med seg, Martin og Felicia fra Sverige, sto på dekk og speidet etter is.
– Det var vindstille, så det gikk nærmest ikke fremover, noe som gjorde det vanskelig å manøvrere. Isklumpene sklei langs skroget, mens båten i mangel på fremdrift gynget på bølgene. Jarle ble kastet frem og tilbake i motorrommet, idet Felicia ropte «is fra styrbord», mens hun kastet opp. Jeg kjente pulsen stige til værs, men det gikk heldigvis bra. Dieselfilteret var tett og feilen ble rettet etter en liten halvtime.
De kom seg til Island, fikk oppleve vulkanutbrudd, seilte videre til Færøyene og Shetland, før de gikk over målstreken og inn i havna i Stavanger.
– Jeg har lært mye om å handle på egen hånd og stole på egne vurderinger, og innimellom har jeg tenkt «det er ikke grenser for hva jeg får til».
Det er halvannet år siden Marthe og samboeren rullet sammen sjøkartet, solgte SV Monica ut av familien og returnerte til hverdagslivet i Oslo. Men drømmen om nye ekspedisjoner ble ikke borte med krysset på bucketlista. Derimot ligger den fastankret i hverdagslivets plikter på ubestemt tid.
– Når jeg begynner å kjede meg, er det deilig å tenke på at jeg ikke bare har sittet på et kontor, men også seilt halve kloden. Vi planlegger å kjøpe en mindre seilbåt i løpet av det neste året. Det blir nok ikke 12 000 nye nautiske mil, men mer en lang ferie langs Nordens kyststriper. Vi giftet oss i fjor sommer, men har fremdeles ikke kommet oss på bryllupsreise. Så vi får se om denne blir lagt til sjøs.
– Mange reiser uten å egentlig møte noe fremmed
Sosialantropolog Håkon Fyhn forteller at dannelsesreisen har hatt sin plass i vår kultur i flere hundre år, og at den har vært en viktig del av vårt samfunn.
– Fra middelalderen, innenfor spesielt håndverksfagene, måtte man ut på reise etter læretiden, som svenn, for å gjøre seg noen erfaringer, før man kunne bli mester, sier han.
For Fyhn er reising den metoden han benytter hyppigst for å skaffe seg innsikt i ulike samfunn og kulturer.
– Det handler om å erfare at ting kan være annerledes enn det vi er vant med i Norge. At det vi tar for gitt her, ikke nødvendigvis er normen andre steder.
I diktet Håvamål fra samlinga Den eldre Edda, som første gang ble skrevet ned på 1200-tallet, står det at folk som ikke driver med reising, ikke vet så mye:
Vanklok mann veit alt, han trur, der mellom bergi han bur. Men når framandfolk honom finn, rådlaus røynest han då.
Fyhn forteller at den moderne turismen har ført til standardisering av reisemål, og mener det er typisk at mange i dag reiser uten å egentlig møte noe fremmed.
– Turister er nærmest skånet for det ukjente. Ting er så komfortabelt, tilgjengelig og enkelt, at vi mister friksjonen som er nødvendig for at en reise skal forandre oss. Man må sette noe på spill, oppsøke lokale og dra til steder uten å egentlig vite hvor man ender opp.
Selv destinasjoner som tidligere var mindre tilgjengelige, er erobret av turisme og industri. Det visker ut de klare skillene mellom turisme og dannelsesreise.
– «Alle» drar til samme sted. Det gjør noe med området rundt. Mount Everest er et ekstremt eksempel på dette. Noe av problemet med dannelsesreiser i moderne tid, er at rike reiser rundt i fattige land. Det gir en bismak av kolonialisme. Hadde det kommet noen fra et fattig land på dannelsesreise til Norge, ville de sannsynligvis blitt stoppet i immigrasjonskontrollen.
Som ung var Fyhn selv på rundreise i India. Han hadde lite penger, og bodde i de fattigste områdene i Indias byer. På et teoretisk nivå hadde han visst hva fattigdom innebar, men han måtte se det for å forstå.
– Folk sultet i hjel på åpen gate. Det hjalp meg med å innse proporsjonene på ting, og ikke klage på smått. Det handler om å få justert kompasset når det gjelder verdier og reelle problemer.
Fyhn er ikke i tvil om at fordommer og forakt reduseres under fysiske møter med andre mennesker og kulturer.
– Det skal mye til for å ikke forandres som menneske, når man får oppleve det som er totalt annerledes enn det kjente. Man innser at det finnes flere måter å være menneske på, og kommer hjem med nye øyne, sier Fyhn.