6.september, 2010:
– Hei Maria! Lenge siden! Står til?
Vi er innom en bygård på Øya som eies av Studentersamfundet. Det var her Maria Amelie bodde inntil hun flyttet tilbake til Østlandet etter endt mastergrad i sommer. Det var i disse rommene Maria klarte å glemme at hun var ulovlig norsk og i stedet levde livet som engasjert student. Ingeniøren vi møter på kjøkkenet vet ingenting om Marias bakgrunn. Han vet ikke at familien hennes egentlig er utvist fra Norge. At Maria har gått under jorden. At hun ikke eier id-papirer. At hun aldri kan opprette egen bankkonto. At politiet vil kunne kaste henne ut av landet når hun står fram med sin sanne historie.
– Jeg har det strålende, er inne i en spennende tid, sier Maria. Dette tomrommet mellom Maria og omverdenen har hun lært seg å beherske. Hvordan er det mulig?
Mastergrad og mørke
Maria Amelie er formelt uønsket i Norge. Rundt 50 personer vet hvilken hemmelighet hun bærer så tungt. Resten ser bare en sprudlende dame som får ting til å skje. Som tar på boa på fest, inviterer kjente, sterke personligheter til debatt på Studentersamfundet. En optimistisk dame med mastergrad i lomma.
– Da vi fikk utreisedatoen, ønsket jeg å ta mitt eget liv. Frykten du opplever når du innser at du faktisk ikke eksisterer, gjør deg til et dyr mer enn et menneske. Hva om jeg hadde forsvunnet, kastet meg utfor en bro: Hvem ville lete etter meg?
Så tok Maria et oppgjør med seg selv.
– Jeg bestemte meg for å leve, uansett hva.
Maria har vært på flukt siden hun var tolv år. Foreldrene bor «et sted på Østlandet».
Midlertidig personnummer
Vi rusler over Nordre gate i Trondheim. En bekjent stopper Maria, gir henne en klem. Han forteller om framtidsplanene. Maria svarer løst om sine. Noen ganger møter hun venner som skal begynne å jobbe for UDI. Venner som ikke vet noe om Marias historie. Hvordan er det mulig?
– Noen vil si jeg lever et dobbeltliv, men jeg gjør ikke det. Jeg lever et fullt liv. Jeg har valgt å fylle det med glede. Med fantastiske mennesker. I min ramme. Maria i Norge. Norske Maria.
Da Maria søkte plass ved NTNU, oppga hun det midlertidige personnummeret hun fikk da familien søkte asyl i Norge.
– Ingen har noensinne sjekket.
Da hun skulle få utstedt studentbevis, stusset imidlertid den ansatte ved Universitetet på det spesielle personnummeret.
– Heldigvis trodde den kontoransatte at jeg bare var en del av et eget studentopptak fra utlandet. Han ga meg kortet.
Og med det ga han henne det eneste beviset hun noensinne har hatt på at Maria Amelie eksisterer.
8.februar, 2002:
Prøv å forestille deg at du sitter i en bil på vei over grensen fra Finland. Dine foreldre er sterkt traumatiserte. Dere har vært på flukt i flere år. De har nettopp fortalt sin hemmelige historie til fremmede i et fremmed land, fortalt om drapsforsøkene hjemme i Kaukasus, om forfølgelsene i Russland. De blir ikke trodd. Du sitter som barn i bilen og forstår ikke at de finske byråkratene har avvist familien din. Så de ikke redselen i din fars blikk, så de ikke at din mor ikke klarte holde seg oppreist? Dine tanker hjelper ingen. Finland stenger dørene. –Dere må reise tilbake til Moskva.
Moskva som vekker kvalme i deg. Moskva hvor moren din ikke turte slippe øynene fra deg av redsel for at du skulle bli kidnappet. Moskva som er ensbetydende med å legge seg ned på bakken og dø. Du er femten år og i ferd med å lære alvorlig mye om livet i det du sitter i baksetet på en bil og krysser grensen til Norge.
– Foreldrene mine var desperate. De hadde overlevd, flyktet og kunne ikke dra tilbake.
På flukt
Åtte år senere framstår Maria som en stolt kvinne der hun trår brostein i lave cowboy boots langs Nidelven. Hun virker så fri der hun slentrer med frakken åpen og lydbok i veska. Men Maria er et menneske på flukt.
UDI trodde ikke foreldrene. De ga dem en utreisedato. Men den forskremte familien fra Kaukasus hadde lært seg norsk og gjort inntrykk på nordmenn nær asylmottaket på Østlandet. Historiene satte spor i betrodde mennesker. Historier som kan ikke fortelles verken i boken eller avisen.
Hjelp fra norske venner
– Jeg kan ikke engang si eksakt hvor jeg kommer fra. Av sikkerhetsmessige grunner.
Datoen for utreise nærmet seg. Norske venner hjalp familien til å gjemme seg:
– Her er nøkler til en leilighet. Bare overlev!
Og det er hva familien har prøvd på. Den høyt utdannede moren har vasket, grått, vasket og grått. Maria avsluttet videregående skole. Så dro hun til Trondheim. Hun bestemte seg for ikke å gå til grunne. Som papirløs flyktning har du praktisk talt ingen rettigheter. Helsetjenesten har riktignok plikt til å ta imot deg, men Maria sier hun aldri har våget å oppsøke lege når hun har trengt det.
– Studielån var uaktuelt. Jeg satte inn annonse i Adresseavisen og begynte å vaske.
Når Maria nå gir ut bok, holder rundt 50 mennesker pusten. Det er antallet mennesker som kjenner til Marias hemmelighet. Mennesker som er glad i henne og som har hjulpet henne. Mennesker som mer enn noe annet kunne ønske hun ville leve videre i skjul. Nordmenn som frykter hun nå kan bli utvist fra Norge.
Forbannet løgn
– Veldig mange har prøvd å få meg fra å utgi boken. Jeg har hatt mange anledninger til å trekke meg. De ser det som ekstremt å utgi boken. Jeg kjenner på kroppen hvor ekstremt det er å leve i skjul. Slik jeg ser det har jeg ikke noe valg, sier Maria.
Andre ville tatt steget helt ut og kjøpt falsk pass.
– Det ville være en stygg løgn, det ville gjøre meg til en kriminell.
– Du har smertelig erfart at en løgn kan være nødvendig. Er ikke et falsk pass bare det neste som må til for å stå løpet ut?
– Jeg har vært innom tanken, men skulle jeg tenke den helt ut ville den gjøre meg til et kynisk menneske. Med et falsk pass, følger en falsk historie. Det kan jeg ikke tillate. Maria er et ekte menneske. Jeg eksisterer.
Moralsk dilemma
– Hvordan vurderer du faren du nå utsetter foreldrene dine for?
– Vi har snakket mye sammen om det jeg nå gjør. Alle står vi i et moralsk dilemma. Det vi vet er at vi er sannferdige mennesker, som har havnet i en umulig situasjon. Foreldrene mine ser at jeg ikke lenger kan leve et liv i løgn.
Maria endrer kroppsspråk. Hun vrir seg unna.
– Jeg liker ikke snakke om dette.
– Men du må ta innover deg at de kan kastes ut av landet?
– Vi har ikke klart å ta inn over oss hva utfallet kan bli. Det er for altomfattende. Nå gir jeg ut bok. Så tar vi det derfra.
