Tor Eggen (65) står i Ilsvikøra og peker ned i Ilabekken.
Disiplinert renner bekken ut i bukten i en nybygd kanal etter å ha ligget i rør i 50 år. Den var mer ustyrlig den våren Tors barndomskamerat holdt på å sette livet til her. De to var i tiårsalderen og holdt mye til ved bekken og bukta. Når det var vårflom, pleide de stå på sandbanken og følge med på det som kom rekende. Han husker at folk rodde i veitene og la sandsekker til vern, og iblant på storfloa var Ilsvikøra dobbelt truet av vann.
- Vi ungene tøyde grenser og utforsket elementene og hadde det herlig. Helt ufarlig var det nok ikke ved bekken, rett som det var kunne bredden skli ut, forteller Tor Eggen.
Født med seiershinne
- Men som kjent er vi fra Ilsvika født med seiershinne. Det er ikke meningen at noen av oss skal drukne eller at husene skal brenne. Vårbekken var spesielt stor den våren, og desto mer spennende, husker han.
- Plutselig oppdager jeg en stor sprekk bak meg. Med et tigersprang kommer jeg meg i sikkerhet mens jeg roper til Steinar at han må hoppe.
Han var imidlertid ikke så sprek som jeg, fordi han hadde hatt poliomyelitt. Jeg så at han falt mot det frådende, iskalde vannet. Akkurat i samme øyeblikk kom en sofa seilende med vannmassene. Steinar havnet midt i sofaen og ble sittende i den mens den drev nedover. Jeg har aldri sett et slikt ansikt, verken før eller senere: Øynene trillet rundt og rundt i hodet på ham.
Så bråstanset sofaen mot et båtvrak som lå på tvers i munningen, og kameraten min kunne hoppe på land. Uten en skramme!
Kanskje fra Trampa
- Jeg tror ikke jeg fortalte noe om det hjemme, sier Eggen.
Foreldre fikk ikke vite sånt. Det var «storongan» som ordnet opp når noe ekstraordinært skjedde, de som var fire-fem år eldre enn oss.
Tor Eggen er ikke sikker på hvor sofaen kom fra.
- Det var ingen som kastet møbler den gangen, først på 1950-tallet. Men kanskje hadde den stått i stuen hos velstandsfolk oppe på Trampa som ikke ville ha den lenger.
Sannsynligheten for at det skal komme en sofa med Ilabekken og redde en guttunge som plumper, er nokså liten. Med sannsynlighetsregning på amatørnivå har jeg kommet frem til at sjansen er én til to milliarder, og da forutsetter jeg at det kommer en sofa med Ilabekken hvert 20. år, sier Eggen.
Barndomskameraten hans døde for et par år siden.
Pippi-land
Tor Eggen tenker ofte på hvor ufattelig heldig han var som fikk vokse opp på Ilsvikøra.
- Det var et Pippi Langstrømpe-land: Vi ungene la premissene. Det var vår verden. De voksne var inne og holdt på med sitt. Vi gikk inn bare når vi var sultne, hentet en brødskive og la på dør igjen. Forresten var det ikke så viktig hvilket hus vi oppsøkte for å hente brødskive heller. Vi ungene gikk ut og inn hos hverandre. Mødrene kunne kjefte på både egne og andres barn. Det var nok sikkert bra at de korrigerte oss, for vi var ganske aktive, humrer han
- Innimellom var det full mobilisering på Øra: Krig med Trampa, lød krigsropet, og da var det bare å stille opp.
De største og sterkeste fremst, småungene bakerst. Kom det gutter fra Midtbyen og yppet seg, allierte vi oss med guttene fra Ila og Trampa i krigen mot dem.
Vi som vokste opp sammen har holdt kontakten. Noen bor stadig i Ilsvikøra, sier Tor Eggen, som fikk så stor familie at det ikke var plass for dem i det vesle huset som var barndomshjemmet. Så han bygde hus på Sverresborg.
- Hver onsdag tar jeg badstue sammen med folk jeg har kjent hele livet. Det er et privilegium.
