Bergenseren Gerhard Henrik Armauer Hansen (1841-1912) ble cand. med. i Christiania 25 år gammel og var allerede da «en forskerbegavelse». I 1868 ble han ansatt ved St. Jørgens Hospital og Pleiestiftelsen for spedalske i Bergen. På studiereiser til Bonn og Wien ble han kjent med internasjonal bakteriologisk forskning. Han fikk Egebergs legat i 1871 for å forske på årsaken til spedalskhet og drev da et omfattende feltarbeid på Vestlandet der sykdommen var mest utbredt. Ved «Pleiestiftelsen» gikk Armauer Hansen imot overlege Daniel C. Danielsens teori om at spedalskhet var arvelig, han forsket på sine egne teorier. Men de to var gode venner, og Danielsen ble senere Hansens svigerfar.
I 1873 fant Hansen stavformede legemer i spedalske knuter som han identifiserte som bakterier. Det var første gang det ble påvist at en bakterie kunne være årsak til kronisk sykdom hos mennesket. Leprabasillen var funnet, og det ble klart at spedalskhet var smittsomt og ikke arvelig.
Armauer Hansen var nummer åtte i rekken av en barneflokk på 15. En av brødrene var Klaus Hanssen, en foregangsmann i kampen mot tuberkulose. En annen bror var Johan D. I. Hansen som var kritiker og teatersjef i Bergen. To år etter funnet av leprabasillen ble Hansen overlege for spedalskheten i Norge og utformet den nye lepralovgivningen.
I Addis Abeba i Etiopia driver norske og svenske Redd Barna-organisasjoner et Armauer Hansen-institutt med forskning spesielt på lepra-immunologi. Leprabasillen blir i enkelte land kalt Hansens basille, og lepra for Hansens sykdom.
Nordmannen er hedret med monumenter i flere verdensdeler og avbildet på mange utenlandske frimerker. En byste er også reist i Universitetshaven i Bergen.
Hansens «Livserindringer» utkom i 1910. Han var tilhenger av Darwins lære og var også en stor zoolog.
