Under sitt 37 år lange opphold i København ble Carsten Tank Anker (1747-1824) en god venn av danskeprinsen Christian Frederik. Da prinsen i 1813 ble stattholder i Norge, ble Anker hans nærmeste rådgiver. Dette vennskapet var årsak til at hovedbygningen på Eidsvoll Verk i 1814 ble benyttet av den grunnlovgivende forsamling som Christian Frederik hadde kalt sammen. Eieren av eiendommen het nemlig Carsten Anker.

Carsten Anker så dagens lys i Fredrikshald (Halden) og var sønn av Anna Catharine Tank og kjøpmann, senere eier av Moss Jernverk, Erich Ancher. Etter studier i England, Frankrike og Tyskland ble den unge Anker sekretær ved København kommersekollegium i 1774. Noen år senere ble han dansk adelsmann, justisråd og etatsråd. Han var medlem av bergverksdirektoratet, direktør for Det kongelige Møbelmagasin og førstedirektør for Dansk Asiatisk Kompani.

Han skaffet seg en betydelig eiendom i Norge da han i 1794 kjøpte Eidsvoll Jernverk. Og stolt kunne han være. Den gamle verkseierboligen fra 1770 ble ombygd til et staselig privathus, inspirert av fransk og dansk arkitektur. Det var en bolig ingen hadde sett maken til på de traktene. Men til tross for store investeringer og bygging av et nytt jernverk i Feiring for å kunne smelte ut jernmalmen nærmere gruvene, ble det ingen god forretning.

Tiden var preget av dårlig handel og mange handelshus bukket under. I 1822 gikk Carsten Anker konkurs og virksomheten ved Eidsvoll Jernverk var slutt.

Verket og hovedbygningens innbo ble solgt på tvangsauksjon. Anker levde sin siste tid som forvalter for statens glassverker. Han døde under et opphold på Biri glassverk i 1824.

Carsten Anker giftet seg i 1784 med Hedevig von Wegener. Eidsvoll skulle bli skjebnesvangert for familien på fem. En av sønnene druknet 17 år gammel og datteren tålte ikke klimaet og døde som 21-åring. Fru Hedevig og sønnen Erik med familie ble boende på verket frem til 1826.

Carsten Tank Anker var diplomat, politiker og jernverkseier.
Ankers gate på Singsaker går fra Eidsvolls gate til Motzfeldts gate. Foto: INGRID J. BRISSACH