- Formaningene fra mor om å holde meg i ro gata fordi det kunne være farlig siden det kunne bli full krig, var som blåst bort, jeg løp som en gal mot flyet, forteller 85-åringen til adressa.no.
Det var like før klokken ti om morgenen 9. april 1940 at Eidissen, som da var ti år gammel, hørte og så det store tyske transportflyet komme inn over Korsvika. Flyet, en Junker Ju 52, passerte lavt over de snølagte jordene, tok en sving over Leangen og gikk inn for landing på Lade.
Smilende mann med pistol
I full fart spurtet han og de andre guttene over jordene. Allerede før flyet rakk å bremse opp etter å ha takset opp mot Ringve gård, var de på plass. Flyet stoppet omtrent der drivhuset på den botaniske hagen ligger i dag.
- Døra på flyet gikk opp og en tysker kikket ut. Han så nervøs ut, og i hånda langs siden holdt han en Luger-pistol. Men da han så at det var bare guttunger som var mottagelseskomiteen så smilte han til oss, sier Eidissen.
Fikk nødproviant
I ettertid har han fått vite at flyet egentlig skulle lande på Værnes og mannskapet om bord sørge for oppmerking av banen for flyene som skulle komme senere på dagen. Over Værnes ble imidlertid flyet så kraftig beskutt av det norske personellet på flyplassen at piloten ikke turde lande. Flyet ble truffet av 32 skudd og tre av de om bord ble skadet. Isteden valgte kapteinen derfor å gå ned på Lade. Mannskapet begynte umiddelbart å kamuflere flyet.
- Han som kikket ut først tok frem en cellofanpose og vi håpet jo på godteri. Det viste seg å være nødproviant han spanderte, en slags melputer, så vi ble skikkelig skuffet. Men det virket som om tyskeren var fornøyd med oppmøtet, forteller pensjonisten.
- Jeg har vært med i krigen
- Da vi gikk tilbake møtte vi de første tyske soldater på vei opp Ladalen. De dro med seg en 20 mm luftvernkanon, men hadde tatt en røykepause ved kirka, sier Eidissen.
Han sier verken han eller vennene var redde for tyskerne. De tenkte ikke over at soldatene bar våpen, men var mer nysgjerrige. Vel hjemme i Jarlsborgveien forlangte imidlertid moren svar på hvor sønnen hadde vært den siste timen.
- Jeg har vært med i krigen, var det kontante svaret fra tiåringen.
- Som en maurtue
Allerede samme dag landet ytterligere to tyske Ju 52-transportfly på Lade. Fly nummer to landet ikke like elegant som det første, etter at understellet knakk skled det på buken over sletta.
- De neste dagene kunne vi observere stadig flere fly som kom. Flyplassen på Lade var et faktum og fra første dag startet utbyggingen. Det pågikk kontinuerlig de neste fem årene, sier Eidissen.
Utbyggingen omtaler han som slutten på herregårdslandskapet. Isteden sørget tyskerne for rullebaner, taksebaner, hangarer, luftvernstillinger og splintbokser for å beskytte flyene.
- Jeg har aldri sett så mange menn med spader. Det var som en maurtue, sier Eidissen.
En flying start
For en nysgjerrig guttunge var alt dette uhyre spennende. Ikke minst med alle flyene som landet og tok av. 85-åringen ramser opp kjente tyske fly som Fiesler Storch, Messerschmitt BF 109, Focke Wulf 190, Junker Ju 87 Stuka og Messerschmitt Bf 110, som alle landet på Lade. Det pustet kraftig til den allerede glødende flyinteressen hans.
- Interessen min fikk en flying start. Vi bodde i Oslo til jeg var åtte år. Der delte vi kjøkken med moren til flypioneren Bernt Balchen. Han sendte stadig bilder av fly og luftskip hjem til henne. Det var utrolig spennende for en guttunge, sier 85-åringen.
Hektet på fly
Det var bare naturlig at han etter krigen engasjerte seg i flyklubbmiljøet som disponerte flyplassen på Lade i tjue år. Der ble han med allerede som sekstenåring. I åtte år var han også leder for Trondheim flyklubb. Han flyr fortsatt. Nå har han passert tusen timer bak stikka selv og minst like mange som co-pilot.
- Jeg har opplevd så utrolig mye. Fra seilflyging, der jeg blant annet fløy 53 slep på en dag. Til avistransport, og fantastiske naturopplevelser. Det jeg har vært med på er nesten et eventyr, sier Eidissen.
